Så er det over for denne gang...

Da har jeg vært til legetimen på sykehuset og fått svar på CTundersøkelsen. Ingen tegn til spredning!
Dagen startet helt ok og jeg var ganske rolig og avslappet. Gruet meg litt selvsagt, men hadde en god følelse.
Da jeg kom på sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå å ta noen blodprøver først. Dermed var det gjort. All ro og trygghet forsvant på et blunk... For hva skulle de med blodprøver dersom alt var bra? Jeg tror jeg mistet hodet allerede der.. helt tom, men veldig redd. Etter prøvene og en uendelig venting (som egentlig ikke var så lenge) ble jeg ropt inn til legen. Min kjære mann var med heldigvis. Legen brukte mange ord på å si at alt var helt fint, og at kreften var blitt operert ut i sin helhet, men jeg klarte ikke ta det inn. Oppfattet at kreftsvulsten var veldig stor, men at det var en god margin med friskt vev rundt det som var tatt ut.
Jeg skal gjennom en MR for sikkerhetsskyld også, men det var visst mest for min egen skyld og ikke for at det var ventet å finne noe.
Etterpå gikk det faktisk flere timer før jeg klarte å oppfatte at jeg er frisk, og bilturen hjem gikk nok mer på erfaring enn fokus er jeg redd... Vel hjemme fikk jeg et veldig behov for ågjøre noe praktisk. Vasket badene, støvsugde, vasket klær og laget mat. Hadde så lyst å lage noe kos for familien, så det ble raspeballer til middag, og nystekte boller til kaffen.

Så vil jeg bare få si TUSEN TAKK til alle som har sendt meg blomster, meldinger, lagt igjen kommentarer og brukt av sin tid til å tenke på meg! Det har vært en utrolig støtte, og jeg er veldig takknemlig. Er glad jeg valgte å gå ut med dette på bloggen, for dere har alle vært med på å hjelpe meg gjennom dette!