Ugler og Marius.

 Her går det visst litt tregt med oppdateringen innimellom, beklager det. Vi tok oss en tur til Stavangertraktene forrige helg, eller langhelg og det var veldig koselig. Jeg hadde med meg strikketøy, men armen/skulderen var ikke så samarbeidsvillig så det ble ikke strikket så mye. Men denne uken har jeg vært på sykehuset noen dager og da fikk jeg strikket litt.
Disse Uglevottene synes jeg er søte.

 Mønsteret fant jeg via Strikkeblogger.no  Egentlig skulle de strikkes i Alaska fra Drops, men jeg hadde noen nøster ToppUll fra Sandnes, så jeg brukte det. Da jeg var på sykehuset kom en ung jente inn for kur, og hun hadde jammen de samme Uglevottene. Morsomt. De vottene var strikket i et annet garn og da kom uglene enda bedre frem synes jeg. (hun hadde fått vottene i gave og visste ikke hvilket garn som var brukt.)

 Men det går da an å se uglene ganske tydelig her også. Skulle nok vært blokket, men det ble bare en kjapp tur under dampeduken i dag.

 En annen ting som er ferdig, er Mariusluen til minstemann. Han og pappaen ønsket seg slike luer. Luen er strikket i Per Gynt på pinne 3,5mm. Jeg synes det blir nokså kompakt med pinne 3,5 til dette garnet, så jeg ville nok gått opp til 4mm om jeg skulle strikket flere i samme garn.

Neste lue er på pinnene, men denne gang bruker jeg Heilo. Og også her er det pinne 3,5mm, men denne gang prøver jeg noe nytt. Nemlig CUBIKS-pinner. Og de skal jeg jammen kjøpe flere av. Utrolig god å strikke med. De ligger så godt i hånden.


                                              KUR 5.

Da var det tid for ny cellegiftkur.
Jeg var til vanlig legesjekk og blodprøver på onsdag, og så ble det kur fra torsdag til fredag. Pga operasjon og diverse er det lenge siden forrige kur, men nå er jeg igang igjen med kurer hver 3. uke.
 For å unngå at jeg skal få så mye væske på lungene som ved oppstart av kurer i fjor, får jeg nå litt reduserte kurer. Men planen er visst å øke styrken gradvis til det den var. Og så lenge kurene virker med svakere dose så er jo det veldig behagelig selvsagt. Da blir bivirkningene mindre nemlig. Fremdeles er det som om lungene blir stive og lite fleksible når jeg puster, men mindre enn slik det var da kurene var i full styrke.Jeg merker også at jeg får mye væske i kroppen, men det forsvinner nok gradvis før neste kur.

Armen kommer seg gradvis. Jeg synes det går temmelig sent, men merker fremgang i allefall. Det er nå 4 uker siden operasjonen. Fremdeles er det endel verk i skulderen, og da mest om natten. Men jeg bruker ikke noe smertestillene så da vil det vel merkes en stund enda. Jeg er ikke så glad i å ta tabeletter om jeg kan unngå det og har heller litt vondt. Det er ikke vondt hele tiden da, så jeg sover nok det jeg trenger selv om jeg er våken hver andre time. Da er det bare å finne en bedre stilling før jeg sovner igjen.

Nye luer og nye bøker.

 Her går strikkingen mye tregere enn jeg ønsker, men noe blir da ferdig en gang i blandt. Dette er luen jeg skrev om tidliger.
Garnet er fra restesekken fra min mor så garnet er ukjent, men utrolig godt å strikke av. Tykkelsen er tykkere enn Per Gynt, men tynner enn f.eks Alfa. Luen er strikket på pinne 5 og ble veldig elastisk og god.

 Dette er neste lue av pinnene. Den liker jeg ikke, men slik er det vel bare noen ganger. Den er strikket i Cortina på pinne 7. Garnet er veldig tykt og stivt synes jeg. Det hadde gjerne blitt noe bedre om jeg hadde gått opp enda et nummer på pinnene, men det hadde jeg ikke. Armpinne altså. Strikke med 5 strømpepinner til luer synes jeg er kjedelig så da hopper jeg galant over det.

 Jeg har strikket strukturmønster på luen for at den ikke skulle bli fullt så kjedelig. Ikke lett å se, men på hver 4. omgang har jeg flettet to masker med 3 masker mellom hver gang. Begge disse luene går nok i gavekassen til Fretex.

 Ellers har det kommet to nye bøker dumpende ned i postkassen i det siste. Begge var ønsket og bestillt altså.
Sømboken til Tine Solheim likte jeg veldig godt.Den er både kreativ og inspirerende. Tror nok jeg skal prøve meg på noe derfra når bare arm og skulder fungerer bedre.

 Den andre boken er Marius strikkebok. Den var overaskende bra. Jeg liker veldig godt strikkebøker med litt historie bak produktene i stedenfor rene strikkebøker. Her var det mye å lese i tillegg til alle strikkeoppskriftene. Blir nok strikket endel herfra.

Foreløpig er jeg såvidt igang med en Mariuslue. Både min kjære og minstemann har bestillt en slik klassisk lue. Jeg prøvde å friste med andre farger, men det var det ingen av de som ønsket.

Men dette er strikket på pinne 3 og 3,5mm så her har jeg problemer med armen foreløpig. Jeg har bare lagt opp og strikket første omgang. Må nok smøre meg med tålmodighet og finne noe annet å strikke på en stund til. Noe med tykkere pinner og garn med andre ord. Får se hva jeg finner av garn i tykkelse til pinne 5 eller oppover, så blir det nok en løsning.

Nød lærer naken kvinne å spinne.

 Her er det visst svært så mye feil allerede i tittelen på dette innlegget, men jeg skal prøve å forklare (eller kanskje bortforklare?). Aller først kan jeg ikke spinne (men har alltid ønsket meg rokk og lære å spinne). For det andre er jeg slett ikke klesløs på noen måte... Og skal jeg være helt ærlig så er det vel ikke snakk om noen nød heller da. Men for de av dere som leser dette og er glad i å strikke så skjønner dere nok at det i det minste er snakk om en bitteliten nød.

Altså, tittelen kom bare av seg selv her en dag jeg var så oppgitt over at jeg ikke klarte å strikke med den nyopererte armen og skulderen. Den kjekke legen som opererte inn skulder og overarmsprotese i høyrearmen min sa jo så kjekt at jeg bare måtte strikke som en del av opptreningen av arm og skulder.
 Han glemte bare en bitte liten detalj i sin overbevisning om viktigheten av treningen. Nemlig at det jeg trodde betød "bare strikk ivei fra nå av", heller betød "ta det med ro de foreskrevne 6 ukene og prøv deg forsiktig etterpå".
Vel vel, jeg prøvde meg raskt med strikketøyet allerede på sykehuset. Da fikk jeg ikke mønsteret jeg strikket på til å stemme, men strikketeknisk gikk det greit. Med rikelige mengder smertestillende så raskt etter operasjonen skjønte jeg jo at det nok var problemet. Men jeg putlet da ivei både fremover og (mest) bakover på sokkene.
Men da jeg kom hjem regnet jeg med at det ville gå bedre. Da var jeg over på smertestillende i mer moderate doser og ikke de intravenøse dosene jeg fikk på sykehuset. Riktignok økte smertene siden jeg prøvde å holde meg til minimale doser, men  det regnet jeg med på forhånd. Men at det skulle bli såpass vanskelig å få strikket litt var ikke med i planene.
Først måtte jeg gå over til tykkere pinner og garn, men fremdeles var det for vondt.
Så fant jeg ut at det største problemet var at det var mest vondt fordi jeg holdt høyrearmen mens jeg strikket.
En pute under armen måtte jo være løsningen tenkte jeg. Men enten ble putene for høy eller for lav. Da var jeg iferd med å innfinne meg med at strikking måtte utsettes til arm/skulder ble bedre. Men hvor lenge klarte jeg det? Vel, allerede neste dag kom jeg på ideen om at en pute med isoporkuler måtte være tingen... Så dermed var veien kort til Stoff og Stil for å kjøpe disse (Tusen takk til verdens beste mann som alltid stiller opp med kjøring og deltakelse når konen får sine innfall!). Da vi var der fant vi et Mariusstoff (fleece) som også ble med hjem.

 Neste dag sydde jeg to små puter som ble fyllt med kulene. Den ene litt mer fyllt enn den andre for å prøve høyden.
 Slike små isoporkuler er nokså utfordrende å jobbe med forresten. De klistrer seg fast til alt mulig og hoppet galant utav både sekk og puter. Og hundene gikk rundt med søte hvite kuler på snutene i flere dager. Uansett hvor sikker jeg var på at alle kulespor var slettet så kom de med hvite kuler på snuten igjen og igjen. Nå er det riktignok flere dager siden sist, så da varer det vel til neste gang sekken åpnes.

 Men det ble faktisk en god hjelp for armen med isoporkule-putene. De kan brettes og bøyes slik at jeg ikke trenger å holde armen noe videre når jeg strikker. Fremdeles klarer jeg bare å strikke en kort stund av gangen, men det er ikke så farlig. Jeg klarer hvertfall å strikke innimellom og da er det helt greit. Ser du på det øverste bildet kan du skimte puten i bakgrunnen. Hånden hviler på puten og jeg er igang med et strikketøy. Dette blir en enkel lue med garn fra sekken fra min mor. Det går ikke særlig fort, men luen vokser litt for hver dag. Og det rare er at om det går sent så er jeg fornøyd. Jeg vet jeg klarer å strikke litt hver dag og etterhvert vil jeg klare lengre og lengre perioder av gangen.

 Så hva annet har jeg gjort siden sist? Ikke så mye for å være ærlig, men noe kan jeg da vise. I helgen var vi på hytten og da fikk jeg hvertfall byttet ut avblomstrede sommerblomster med lyng og høstplanter i krukkene utenfor. Minstemann løftet og flyttet på pottene som den gentlemannen han er.

 Og mens jeg plantet og koste meg stod min kjære for epleinnhøstingen. Det er bare snakk om et tre, men jammen ble det noen epler av det likevel. Og bare for å ha nevnt det: Luen han bruker er ørten år gammel og bor på hytten. Min kjære har fått flere andre luer, men luen hører visst til på hytten... Og skal han gjøre noe utendørs når vi er der, så kommer luen på. Kanskje på tide å lure med en annen lue og legge den på samme plass... Så når restegarnluen blir ferdig, må jeg visst igang med en ny lue, av naturlige årsaker, hehe.

Men eplene smaker herlig uansett, og ganske mange ble det. Noen av de har allerede vært brukt i eplekake og noen blir snart omformet til eplemos. Minstemann håper på "tilslørte bondepiker" til dessert en dag, så da blir det nok slik.

Hemmelig venn, uferdig strikketøy, og Dorthe-gensre i bruk...

 

 Før jeg ble innlagt på sykehuset kom det en spennende pakke i posten. Den var fra hemmelig venn Projo, og vi hadde felles åpnedato. Gjett om jeg var rask med å åpne den da jeg kom hjem... Inni pakken lå det to nøster flerfarget Sisu i herlige farger, et morsomt symerke, knapper og en sjokolade som forsvant temmelig raskt...

 Her ser dere de nydelige knappene. Gleder meg til å bruke de.

 Før armbruddene kom jeg så langt på mysteriesokkene til Bittami. Jeg er bare såvidt begynt på hælene. Desverre klarer jeg ikke strikke med såpass tynne pinner foreløpig, men sokkene blir ferdig så snart arm og skulder blir bedre...

 Dette er sokkene i strikketreffkonkurransen til Projo. Jeg hadde strikketøyet med meg på sykehuset og to dager etter protesen var satt inn i arm og skulder satt jeg i sengen og strikket. Spesialisten og overlegen som kom på legevisitt den dagen fikk hakeslepp, hehe. De hadde visst ikke ventet at jeg skulle klare å bevege armen i det hele tatt.
 Heldigvis var de ikke særlig strikkekyndig for da hadde de sett at jeg hadde rotet litt med mønsteret.... En tanke mye smertestillende medførte nok at det enkle mønsteret ble mer enn utfordrende nok.. Disse blir nok også ferdig når armen blir bedre.

 

 

 Dette er sinnasaujakken min. Endelig er jeg såvidt igang. Jeg storkoser meg med garnet og fargene, men desverre klarer jeg ikke strikke mer enn en omgang eller to før jeg må ta en pause. Men en omgang eller to pr dag er mer enn ingen....

 

 Siden jeg ikke klarer å strikke noe videre ennå så kan jo tiden brukes på noe annet. Dermed ble det en skikkelig handletur på lørdag. Dataen er litt for tung for meg å løfte for meg for tiden, så da ble dette bordet kjøpt. Eller to ble det faktisk for mannen fant ut at han ville ha et han også... "Laptopbord" kjøpt på Biltema til kr 199,- funker supert.

 Bordet har 4 hjul på understellet så det er lett å trille bordet med seg. Og dermed kan jeg bruke noe av den tiden jeg ønsker å strikke til å kose meg med dataen og se på alt det fine alle dere andre strikker.

Jeg lovet å vise bilder av Dorthegensrene jeg strikket her tidligere.
Dette er min flotte søster og hennes nydelige yngste datter i gensrene sine. Veldig gøy at de ønsket seg slike gensre begge to.
Gensrene er strikket i litt ulikt garn, men de ble nokså like uansett.

En morsom dag, hilsen Millie.

 Det var en lørdag for ikke lenge siden. Zita, jeg,far, mor og lillebror var på hytten. Egentlig hadde jeg litt planer om å utforske litt mer av eiendommen der, for det er jeg enda ikke helt ferdig med. Bl.a så kan jeg lukte at det går noen katter og diverse andre dyr der når vi er borte, så jeg har det fryktelig travelt når vi kommer dit.
Men akkurat denne lørdagen ble bilen pakket om morgenen, og de voksne sa vi skulle på tur. Jippi, Zita og jeg elsker å kjøre tur.  Men det var et merkelig sted vi kom til. Det var fullt av røde ulebiler og haugevis av folk og hunder. Spennende å hilse på de andre hundene da, men de der røde bilene skjønte jeg ikke vitsen med. De laget volsom høy lyd, men redd de var jeg slett ikke...

 Jeg hadde det fryktelig travelt med å passe på hvor lillebror var til enhver tid. Han var jo over alt hele tiden. Endatil en sånn lang sprutedings holdt han på med en stund. Jeg er ikke helt dum da, så den der sprutedingsen virket både våt og kald så den betraktet jeg på passe avstand.

 Men det var mange spennende lukter på markene som jeg måtte sjekke.

 Og vet dere hva? Dette må være den beste marken som kan tenkes. Tenk det vokste mat der!! Mor sa det het hot dog, men pytt, det smakte pølse i allefall. Det var visst alle barna som fikk de der doggene, men jeg fant mange pølser på marken jeg da.

 Zita liker også pølser, men hun spiste brødene også hun. Jeg nøyde jeg meg med pølsene jeg. Ville jo ikke risikere å bli for mett heller da, så da overtok Zita brødene etterhvert som jeg lot dem ligge.

 De der røde ulebilene kjørte frem og tilbake med folk inni,

 men jeg fikk ikke være med.. Endatil da lillebror gikk inn i bilen måtte jeg stå utenfor. Heldigvis kom han ut igjen etter en stund.

 Etter noen timer sammen med mange ulebiler, sikkert millioner med folk og andre firbente (tror det var så mange), så sa mor at vi skulle gå tur rundt et vann. Det hørtes jo gøy ut det også!

 Men hey, oppå det vannet kom det noe skummelt imot meg... Ikke vet jeg hva det var, men jeg var hvertfall helt sikker på at dette var noe skummelt. Nei, takke meg til røde ulebiler, de er liksom litt mer kontrollerbar. Og uansett hva de lokket og lurte meg med så holdt jeg god avstand. Dette ble litt skummelt liksom...

 Turen var grei da vi gikk rundt vannet, men jammen var det godt å komme i bilen igjen etterpå. Både Zita og jeg sloknet som to lys etter å ha fått noe herlig friskt og kaldt vann.

 Men hvilen varte ikke så lenge.Vi var ikke mer enn kommet til drømmeverden før bilen stoppet og jeg ble hentet ut igjen. Det var da voldsomt til mas da....
Mor sier det er viktig at jeg møter nye utfordringer og ulike underlag å gå på bl.a. Ikke skjønner jeg hva det betyr, men det var morro å løpe i det rare huset uansett. Huset hadde plass til bilene inni, og så fløt vi bortover vannet. Mor sier det heter ferge, og sjøen, men men.

 Det var ikke mye som var skummelt der heller. bortsettfra disse svarte merkelige greiene her. Lillebror var den eneste som klarte å lokke meg bort dit for å snuse til slutt, men da var det ikke skummelt det heller!

Men dette var morro det! Da jeg stakk hodet ut av dette hullet så kunne jeg se vannet som plasket forbi. Og du verden så mange rare lukter som fòr forbi også. Mor var litt bekymret for at jeg skulle hoppe gjennom hullet da, men som den smarte puddelen jeg er så valgte jeg å la det være. Sikkert litt kaldt til å bade enda....

To timer senere var vi tilbake på hytten og kunne slappe av. Etter en bedre middag kan du si det sånn at dagen var over for Zita og meg. Vi sov likegodt til neste morgen vi..... Men capsen til lllebror liker jeg godt. Synes faktisk at jeg kler den også...
Kommer tilbake senere.
Hilsen Millie.

En ufrivillig strikkestopp, men nå er jeg såvidt igang igjen..

Dette går litt tilbake i  tid. For noen måneder siden fikk jeg et brudd i overarmen og et i skulderen. (Dette kan du lese mer om under mars i arkivet på siden her.) Det var fryktelig vondt, men etter noen måneder gikk det over på et vis. Men armen ble ikke så god å bruke. Skulderen stivnet i enstilling og selv om jeg trente mye på å myke opp så var den nokså lite brukelig.

Men i forrige uke satt jeg i en stol og skubbet meg bakover med albuene og hørte en litt merkelig "knasende" svak lyd. Det var ikke vondt, og jeg merket ikke noe på flere dager. Så en søndagskveld skulle jeg legge meg på siden i sengen. DA ble det plutselig urolig vondt i skulderen! Ufattelig vondt faktisk. Så å sove kunne jeg bare glemme.

 Det ble en telefon til sykehuset, men ble møtt med en assistentlege som mente jeg fikk ta to smertestillene og komme ned neste dag (da hadde jeg en avtale likevel..) Dette var rundt kl 23 en søndagskveld, så hun mente det ville nok ikke skje noe denne natten uansett. Men hun skulle bestille røntgen så regnet hun med at det ville være ledig i løpet av neste dag muligens.

 

Dagen etter møtte jeg på sykehuset kl 9 (timeavtale ang noe helt annet) og hadde tatt to nye smertestillende, men hadde fremdeles fryktelig vondt. De som jobbet der jeg hadde time mente dette var for galt at jeg skulle gå og ha det så vondt. Så de sjekket om det var bestillt røntgen slik at jeg kunne få vite når jeg hadde time. Men der var det ikke bestillt noe i det hele tatt!! Damene fikset dette kjapt og vips var jeg på røntgenavd. Der ble det tatt bilder fra diverse vinkler av høyre skulder og overarm før vi var ferdig.

 Dette var en av de dagene der alle avtaler var kommet oppå hverandre, så jeg hadde flere møter i løpet av dagen (uavhengig av sykehuset) og atpåtil hadde jeg glemt mobilen hjemme. Da jeg kom hjem om kvelden så jeg at mobilen hadde mange ubesvarte anrop, og hjemmetelefonen likeså. Noen mobilsvar rakk jeg å sjekke og da var det bl.a en lege fra sykehuset som ba meg ringe tilbake så raskt som mulig.

Han hadde sjekket bildene fra tidligere på dagen, og dette ville kreve behandling sa han.Slett ikke en beskjed en ønsker å få Han mente også at jeg måtte ha ufattelige smerter, eh... det visste jeg faktisk selv......Jeg ble bedt om å møte på kreftavdelingen neste dag så tidlig som mulig siden jeg tilhører denne avdelingen.

Bildene viste tydelig brudd i skulderen der armbenet som er festet til kulen i skulderleddet var helt av. Er det rart dette var kjempevondt??Vel, allerede neste dag ble jeg operert og "kuleleddet" i skulderen ble skiftet ut i tillegg til en stor del av overarmbenet. Så nå er jeg nesten så god som ny. Eh, hvertfall om en god stund. Dette vil kreve sin tid med opptrening  og mye verking, men det går seg til.

Og de to legene som opererte meg hadde min sans for opptrening. Jeg fortalte nemlig hva jeg hadde gjort for å trene opp den vonde armen sist. Så de mente at det å bake bolle og rundstykker (god trening i å få inn sirkelbevegelser i skulderen) og det å STRIKKE! (god trening i å få inn bevegelse i skulderleddet) var bare positivt.Leger helt etter min smak, med andre ord. hehe.

 

Bruddene i overarm og skulder hadde mest sannsynlig vært unngått om noe hadde vært gjort ved forrige brudd, for det var ikke grodd skikkelig. Benet var ikke grodd, det var bare litt brusk, og det er lite sterkt og nokså porøst.

 

Så nå har jeg fått beskjed om å trene de øvelsene jeg skal gjøre hver dag (fra fysioterapeuten), bake boller og rundstykker, og STRIKKE. Kan jo ikke klage da vel? Riktignok er det litt kjedelig å være avhengig av hjelp til endel ting, men mye klarer jeg selv.

 Blandt annet har jeg oppdaget to veldig gode hjelpere. Jeg kan ikke bøye meg ned og hente noe som faller på gulvet, eller ligger litt lavt, men det er jo ikke noe problem. Man har da en pølseklype!! Den er utmerket til å plukke opp papirer,post, mønstre osv som faller på gulvet. Og det lange skohornet har en ypperlig krok i enden som en lett får tak i ting som er litt for høyt. Eller skal jeg ha med meg noe så kan jeg dra det med meg med denne. Jeg skal ikke løfte noe som helst på 6 uker, og heller ikke løfte armene høyere enn til skulderhøyde så noen praktiske ting har jeg ikke løst ennå. Men pytt, noe må eg jo bedrive dagene med, så jeg finner nok løsninger på dette også etterhvert...

Dette er også en grei hjelper. En knipeball, laget på sykehuset. Det er viktig å holde fingrene i høyrearmen i bevegelse så denne kniper jeg på når jeg ikke har et strikketøy i hendene.

Og jeg har et strikketøy mellom fingrene fremdeles. Allerede to dager etter operasjonen satt jeg i sengen og strikket. Men må innrømme at det forholdsvis enkle mønsteret på konkuransesokkene til Projo ble temmelig rotete. Morfin i nokså store doser etter operasjonen gjorde nok sitt utslag her, hehe. Men det blir nok bra med tiden. Forløpig blir pinne 2,5 litt i minste laget for at strikkingen skal bli behagelig, men i dag skal jeg teste med pinne 3mm på sinnasaujakken. Satser det går greiere. Kommer tilbake med bilder og rapport om resultatene i morgen vil jeg tro...

Ønsker alle som titter innom bloggen en GOD HELG. Forhåpentligvis trenger dere hverken pølseklyper eller skohorn til annet enn det de er laget for...