Min nye følgesvenn.

 Her ser du min nye følgesvenn. Det er et apparat som produserer oksygen direkte fra inneluften i huset. Veldig greit å slippe å bruke gassbeholdere som en må passe på når de blir tomme. Den blir ganske enkelt ikke tom, så lenge den fores med litt strøm da.. Den brummer litt for seg selv, men gjør ellers ikke stort av seg. Den gjennomsiktige slangen er ca 15 meter lang og i enden av den er jeg. To små "pinner" som stikker inn i nesen min forer meg med oksygen hele døgnet. Dvs hvis jeg skal ut av huset bruker jeg en gassbeholder som er mye mindre, oppi en ryggsekk den ble levert i.

Siden jeg har strålt lungen har pusten blitt dårligere, men håpet er at hevelsen i vevet skal gå ned og jeg skal klare å puste uten oksygen med tiden. Gjør det i perioder nå også, men da er det temmelig tungt.

Og en av grunnene til at strikketøyet er borte ser du her. Høyre arm er veldig hoven pga lymfeødem. Ikke lett å bøye fingrene rundt en strikkepinne nå, men det kommer nok bedre tider igjen. Må bare vente litt.

Tusen takk for kommentarene dere tar dere tid til å skrive!! Jeg setter stor pris på hver enkelt.

Invitasjoner, samt komplikasjoner...

 Bare for å vise at jeg ikke helt har glemt bloggen legger jeg inn noen kort jeg har laget i det siste. Minstemann på 15 skal døpes om ikke alt for lenge og i den forbindelse laget jeg innbydelser til dåpen. Veldig koselig arbeid på det nye hobbyrommet.

Kortene er ikke avanserte på noen som helst måte, men jeg synes de ble ganske grei. Det sier jo seg selv at en ikke kan lage invitasjonene slik en hadde gjort det om det var snakk om en baby. Her måtte det litt mer "voksent" preg på saken.

Jeg lover å komme tilbake med bilder av hobbyrommet. Det er blitt akkurat så koselig og praktisk som jeg håpte på, om ikke enda bedre..

Grunnen til at oppdateringene på bloggen kommer så sjeldent nå er rett og slett helsemessig. I romjulen var jeg syk og det tok lang tid å komme seg igjen. Så i uken før vinterferien ble minstemann syk med en kraftig forkjølelse, feber og hoste. Jeg ble selvsagt smittet, men tåler jo mindre enn andre siden mitt immunforsvar er nedsatt. Dermed ble jeg i forrige uke innlagt på sykehus nesten uten pust. Det var så tungt å puste at selv det å forflytte meg to meter på flate gulvet føltes som et dagsverk!

Lungekapasiteten er veldig dårlig fra før, og med masse seigt slim i den lille pusteplassen som er så blir det tett. I går fikk jeg reise hjem igjen og det var deilig. Nå er jeg utstyrt med hjemmeoksygen. Det er et apperat som lager oksygen av luften vi har inne. I tillegg har jeg fått en sekk med en gassflaske slik at jeg kan komme meg ut evt. Men til vanlig trenger jeg ikke oksygen når jeg er i ro altså.

I tillegg prøver de ut å stråle den ene lungen. Det var litt av et styr å få til fordi jeg ikke klarer å ligge flatt på rygg, da er det umulig å puste. Må si jeg er imponert over de som jobber på stråleavdelingen på Haukeland. De bygget opp et skråbrett med diverse utstyr for å lage til noe jeg kunne støttes mot, og jammen fikk de det til å fungere. Så nå stråles jeg hver dag i fem dager. Etter det er det håp om at pusten gradvis vil bli noe lettere.

Et vottedilemma...

 Endelig litt håndarbeid på bloggen igjen. Jeg har strikket en del, men det kan ikke vises her før etter jul.
Disse vottene er det imidlertid ikke så farlig med. Regner ikke med at mottaker er på bloggen. Det er altså tykke, gode votter strikket i Alfa på pinne 6mm. Jeg strikker uten mønster, men de er jo helt enkle så det går greit.
Så langt som dette kom jeg altså i går før jeg kom på at det kanskje var en idè å sjekke om jeg hadde et nøste til med lyseblått garn...

...noe jeg tydeligvis ikke hadde! Jeg har Alfa i mange farger, og de fleste fargene har jeg minst to nøster av, men akkurat dette lyseblå fantes det bare et nøste av i min kasse med tykkere garn. Festlig.

Så da er spørsmålet hva jeg nå skal finne på. En vott av annen farge er ikke aktuelt.
Tror jeg kommer til å rekke opp ned til tommelen og så strikke striper derfra muligens. Eller kanskje et litt større felt med en annen farge og så lyseblå tupp igjen. Noen forslag??


Ellers går det greit i det nye huset. Vi trives veldig godt og jeg nyter at nesten alt er på et plan. Foreløpig mangler det mye på at alt har fått sin faste plass, men det kommer etter hvert. Siden badet ble rehabilitert rett etter vi flyttet inn så bor vi fremdeles med de nye baderomsmøblene i stuen og det har vi gjort den siste uken. I dag begynte de å montere de så på mandag skal badet bli helt ferdig. Herlig. Bilder kommer.

Loftstuen minner om en lagerplass, men også den skal tømmes etter hvert som vi får ferdig de rommene tingene skal plasseres på.
Siden det nå går mot jul med stormskritt er det liksom så mye annet som også skal gjøres, så her er det snakk om prioritering. Blir nok ferdig en vakker dag uansett.

Helsemessig går det stort sett som det pleier.
Jeg er temmelig tungpustet og ikke så veldig effektiv når jeg gjør noe siden  jeg stadig må ha en pustepause, men jeg får da unna et og annet likevel.
 Jeg fikk redusert kuren 25% siden vekten var redusert like mye i løpet av de månedene jeg har gått på kuren og det hjalp noe. En del av bivirkningene roet seg heldigvis litt.
De siste bildene viste stans i all vekst, og ingen nye flekker heldigvis. Legen var nokså spent på resultatet siden kuren ble redusert, men heldigvis gikk det greit. Jeg kan ikke si annet enn at jeg nå merker veldig godt at jeg har gått på cellegift sammenhengende i snart 10 mnd.

Det hadde vært godt med en pause snart, men det får tiden vise. Uansett så har jeg det bra og koser meg i hverdagen sammen med mine. Verdens beste ektemann og en herlig god og snill minstemann gjør dagene gode uansett form.

Messi-genser og bildesvar.

 Jeg strikker på Messie-genseren til minstemann fremdeles. Det er et enkelt og greit strikketøy med ensfarget garn og bare rettstrikk. Dessuten er det tredobbelt (svært tynt) garn og pinner nr 5mm. Ermene skal ifølge designeren (minstemann på 15) være blå, men jeg har ikke fått klarhet i hvilken blåfarge det gjelder ennå. Du finner skissen til genseren i et tidligere innlegg.

Vi har vært så heldig å fått sommeren tilbake en stund og da benyttet jeg anledningen til å sitte ute og nøste opp litt garn til genseren. Garnet er på en stor spole så det må over i mindre nøster før jeg kan strikke med det. Greit å ta det utendørs så slipper jeg alt støvet inne.
Det er så herlig å sitte ute i solen og kjenne den gode varmen den gir. Og når en da kan putle med noe en liker i tillegg, ja da kan en nesten ikke ha det bedre. I dag er det riktignok overskyet og fare for regn til kvelden, men det får vi bare godta. Vi hadde nok ikke satt så stor pris på sommeren om vi ikke hadde hatt noen regndager innimellom også.

I forrige uke var jeg på ny ct-scanning for å se om cellegiften jeg går på virker fremdeles. Og i går var jeg hos legen for å få svar på bildene.
Forrige gang (3mnd siden) viste bildene at svulstene var stabile og det var legen fornøyd med. Jeg var litt skuffet for at de ikke hadde krympet for det er jo det som egentlig er håpet, men det er visst ikke helt sannsynlig etter så mange års behandling. Det viktigste er bare å få stoppet veksten.

Men denne gang, etter 6 måneders behandling viser det seg at svulstene har krympet!! Det var en stor overraskelse for både legen og oss. Men selvsagt veldig gledelig.
Riktignok så hadde den største svulsten vokst litt, men det var visst logisk og ikke så farlig. Den trenger gjerne mer tid siden den er størst, og kan evt stråles senere.

Så da fikk jeg ny energi til å takle de dumme og til tider nokså slitsomme bivirkningene av kuren. Nå når jeg tar cellegift hver eneste dag i tabelettform så blir jeg ikke så utslått som jeg ble av kurene jeg fikk intravenøst, men da fikk jeg noen uker innimellom til å komme meg på. Nå er jeg stort sett sliten jevnt over, men ikke så ille som de andre kurene. Jeg klarer fint å fungere her hjemme, men trenger bare litt mer tid til pauser og slikt innimellom. Og da er det greit å finne frem strikketøyet!

Nærkontakt med to gamle kjenninger, den ene morsom, den andre slitsom...

"Gammel kjenning" nr 1 er Mysteriesokkene til Bittami. Disse ble påbegynt i september i fjor, så det er vel på høy tid å få de ferdig.
Sokkene strikkes med diverse rester av sokkegarn, men jeg er ikke overbevist om at jeg har nok garn til begge sokkene her. Det er mulig jeg må blande inn enda en farge.
 Disse var med meg da jeg var i nærkontakt med "gammel kjenning" nr 2....

Den andre gamle kjenningen jeg har vært i kontakt med i det siste, er av en helt annen art. Jeg har nemlig hatt mye væske på lungene. Det hadde jeg også for to år siden.

Denne gangen var det ekstra ille, men jeg trodde det hadde med forkjølelsen/influensaen vi har vært plaget med de siste ukene. Men på fredag var det så ille at jeg bare så vidt hadde luft nok til å bevege meg i sakte fart over flate gulvet. Dermed måtte jeg ta en tur innom sykehuset for å få det sjekket.
Der ble det raskt konstatert mistanke om væske på høyre lunge.

Etter endel venting ble det tatt røntgen av lungene og jeg fikk beskjed om å vente på avdelingen igjen til de var klar til tapping av lungen, for det var det absolutt behov for.. Jeg ble forberedt på lang ventetid siden de allerede hadde mye å gjøre der, men jeg var ikke før kommet på avdelingen før jeg ble kallt ned til tapping.

Selve inngrepet til tappingen er helt smertefritt siden en er godt bedøvet.
 Forrige gang ble lungen tappet direkte etterpå, men denne gang ble det lagt inn et dren slik at det kom ut av seg selv i en pose. Innen jeg var tilbake på avdelingen var posen full og jeg hadde åndenød... Det var fryktelig ubehagelig å bli tappet denne gangen fordi det var så mye væske. Tappingen måtte stoppes flere ganger for at jeg skulle få pusten igjen. En periode måtte jeg sitte med oksygen også.

Søndag formiddag ble det konstatert at det ikke kom mer væske gjennom drenet så jeg kunne kobles fra. Herlig. Da var det tappet over 2 liter væske fra høyre lunge!!!

 Etter nytt røntgen kunne de se at det fremdeles var endel væske igjen, men det forsvinner muligens av seg selv etterhvert.

Så nå er jeg hjemme igjen og nyter å kunne puste mye lettere. Fremdeles har jeg lett for å hoste når jeg puster, men det vil roe seg etterhvert. Etter noen dager der jeg skal være forsiktig med bevegelse (for at lungen skal kunne få tilbake sin opprinnelige form) regner jeg med å være tilbake i vanlig gjenge. Og da er vel "gammel kjenning" nr 1 ferdig også. Aldri så galt at det ikke er godt for noe som det heter.

KUR 2

                                                         

Jeg har visst gått litt surr i tellingen ang. kurer. Ser jeg skrev kur 5 forrige gang, men i går fikk jeg beskjed om at for hver gang det var et opphold så begynte man å telle kurer på nytt. Dermed er dette andre kur etter skulder/arm operasjonen. Ikke så viktig det da, men torsdag og fredag var det altså ny kur.

Det er bare snakk om 500ml cellegift som skal inn i årene, men det tar sin tid når det bare drypper inn 21ml hver time. Kuren gikk greit inn og jeg kunne reise hjem igjen i går kl 12. Herlig å være hjemme igjen..

Ingen ganger er sengen hjemme bedre enn den første natten etter et sykehusopphold, selv etter bare vel et døgn.

I dag er formen litt laber, men slik er det hver gang. Det verker i muskler i hele kroppen og huden er veldig øm. Dessuten er lungene "stive" på en måte, slik at det er tyngre å puste.

Maten smaker ikke noe videre godt heller, men noe smaker bedre enn vanlig merkelig nok. Gulrøtter er f.eks veldig friskt og godt, mens appelsin er nesten uten smak. Merkelig...
Men jeg vet at dette er slikt som går over i løpet av den første uken så det går helt greit. Jeg får leke litt kanin noen dager så er det over for denne gang også.

 

Ellers så strikker jeg ivei på Sinnasaujakken, men frykter at jeg har for lite garn. Må nok ut og etterlyse Wollmeise i de to fargene jeg bruker.

Ugler og Marius.

 Her går det visst litt tregt med oppdateringen innimellom, beklager det. Vi tok oss en tur til Stavangertraktene forrige helg, eller langhelg og det var veldig koselig. Jeg hadde med meg strikketøy, men armen/skulderen var ikke så samarbeidsvillig så det ble ikke strikket så mye. Men denne uken har jeg vært på sykehuset noen dager og da fikk jeg strikket litt.
Disse Uglevottene synes jeg er søte.

 Mønsteret fant jeg via Strikkeblogger.no  Egentlig skulle de strikkes i Alaska fra Drops, men jeg hadde noen nøster ToppUll fra Sandnes, så jeg brukte det. Da jeg var på sykehuset kom en ung jente inn for kur, og hun hadde jammen de samme Uglevottene. Morsomt. De vottene var strikket i et annet garn og da kom uglene enda bedre frem synes jeg. (hun hadde fått vottene i gave og visste ikke hvilket garn som var brukt.)

 Men det går da an å se uglene ganske tydelig her også. Skulle nok vært blokket, men det ble bare en kjapp tur under dampeduken i dag.

 En annen ting som er ferdig, er Mariusluen til minstemann. Han og pappaen ønsket seg slike luer. Luen er strikket i Per Gynt på pinne 3,5mm. Jeg synes det blir nokså kompakt med pinne 3,5 til dette garnet, så jeg ville nok gått opp til 4mm om jeg skulle strikket flere i samme garn.

Neste lue er på pinnene, men denne gang bruker jeg Heilo. Og også her er det pinne 3,5mm, men denne gang prøver jeg noe nytt. Nemlig CUBIKS-pinner. Og de skal jeg jammen kjøpe flere av. Utrolig god å strikke med. De ligger så godt i hånden.


                                              KUR 5.

Da var det tid for ny cellegiftkur.
Jeg var til vanlig legesjekk og blodprøver på onsdag, og så ble det kur fra torsdag til fredag. Pga operasjon og diverse er det lenge siden forrige kur, men nå er jeg igang igjen med kurer hver 3. uke.
 For å unngå at jeg skal få så mye væske på lungene som ved oppstart av kurer i fjor, får jeg nå litt reduserte kurer. Men planen er visst å øke styrken gradvis til det den var. Og så lenge kurene virker med svakere dose så er jo det veldig behagelig selvsagt. Da blir bivirkningene mindre nemlig. Fremdeles er det som om lungene blir stive og lite fleksible når jeg puster, men mindre enn slik det var da kurene var i full styrke.Jeg merker også at jeg får mye væske i kroppen, men det forsvinner nok gradvis før neste kur.

Armen kommer seg gradvis. Jeg synes det går temmelig sent, men merker fremgang i allefall. Det er nå 4 uker siden operasjonen. Fremdeles er det endel verk i skulderen, og da mest om natten. Men jeg bruker ikke noe smertestillene så da vil det vel merkes en stund enda. Jeg er ikke så glad i å ta tabeletter om jeg kan unngå det og har heller litt vondt. Det er ikke vondt hele tiden da, så jeg sover nok det jeg trenger selv om jeg er våken hver andre time. Da er det bare å finne en bedre stilling før jeg sovner igjen.

Kur 4.

Denne uken har det blitt mye sykehus....
Vanligvis før ny cellegiftkur så er jeg på sykehuset for å ta blodprøve og legesjekk om tirsdagen. Så er det kur onsdag til torsdag.

Denne uken ble det mer mas. Infeksjonen i vevet rundt veneporten ville ikke gi seg helt tiltross for rikelige mengder antibiotika. Dermed måtte jeg inn på sjekk allerede mandag. Blodprøvene var fine, men huden rundt veneporten var knallhard og rød. Overlegen mente veneporten måtte taes ut for den kunne ikke brukes likevel.

Da ble det bestemt at det måtte legges inn en CVK i stedenfor. Dette er et lite kateter som legges inn i en stor blodåre enten i halsen eller ved kragebenet. Det gjøres ved lokalbedøvelse og var gjort på 25 minutt. Det ble gjort på tirsdag. Ikke var det vondt og ikke var det ubehagelig.

Onsdag var det inn til vanlig kur. Den kom litt senere enn vanlig så jeg var ikke igang før kl 12. Kuren gikk greit inn og det hele gikk helt som vanlig. Jeg ble plassert på tomannsrom med en trivelig dame så det ble igrunnen et koselig døgn.

Torsdag ble det bestemmt at CVK-en måtte taes ut igjen fordi det ikke er så enkelt å holde et slikt tynt kateter åpent i flere uker. Dette var heller ikke vondt. Selve kateteret og stingene det var festet med ble raskt fjernet, men det tok litt tid pga blødningsfare. Alt gikk helt fint og jeg var fri til å reise hjem.

Fredag måtte jeg riktignok møte på sykehuset igjen. Denne gang for å fjerne veneporten. Må vel innrømme at dette var hakket mer ubehagelig, men slett ikke så ille som jeg hadde trodd. Siden vevet rundt veneporten var betent fikk jeg beskjed av legen om at bedøvelsen ikke ville virke optimalt, men det gikk greit. Jeg hadde fått beskjed om at det hele skulle ta ca 30 minutter alt i alt, men det tok litt lengre tid siden vevet var så hardt. Legen måtte virkelig gjobbe for å få frigjøre veneporten fra vevet. Han måtte to ganger utvide snittet han hadde laget, men etter 40 minutter gikk det greit.

Så nå vandrer jeg rundt med en veneport mindre, men et arr mere. Det er fremdles ikke verre enn at en Ibux i ny og ne holder smertene unna.

I helgen, samt mandag, har jeg faktisk sykehusfri. Herlig. Tirsdag er det kontroll av sår og sting, samt blodprøve, og så er det en uke til neste gang.

Bivirkningene fra kuren merker jeg ikke så mye til. Det er mulig kuren ikke virker så godt lengre, men etter to kurer nå blir det nye bilder for kontroll. Virker den ikke godt nok, er det heldigvis allerede godkjent en ny type kur. Men først er det uansett denne kuren som skal brukes.

Før neste kur er det planer om å legge inn ny veneport, men når det blir vet jeg ikke ennå.

 Jeg fant frem en gammel ufo i forgårs. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg la bort dette strikketøyet, for mønsteret er enkelt og greit å strikke. Det er "Karin Lace Shawl". Og garnet er veldig godt å strikke med. Det er Wollmeise "Baba Jaga". Fargene går i rødt, rosa, sort og burgunder.

Satser på å veksle mellom fiskene og dette sjalet fremover. Men jeg har diverse andre ting jeg har fryktelig lyst å få ferdig også. Bl.a minstemann sin bil-jakke. Der er det vel tyngden på strikketøyet som gjør det litt vanskelig. Armen fungerer fint til å strikke med nå, men da må strikketøyet være litt lett. Får gjøre et forsøk snart...

Da jeg fikk kur i forrige uke kjennte jeg at jeg klødde på huden rett over veneporten. Jeg tenkte ikke over det og regnet med at det gikk bort når nålen ble fjernet. Men slik var det ikke. I løpet av endel dager ble området rødt og veldig ømt. Det ante meg at her hadde vi med en betennelse å gjøre, så i går var jeg innom sykehuset for å få det sjekket. Og da ble det rett på antibiotika i 14 dager... Heldigvis slapp jeg innleggelse.
 Ingen tvil om at det er betennelse. Området er glovarmt og stikker og brenner. Tror jeg kunne stekt speilegg på huden om jeg hadde villet. Men det er igrunnen enklere med en stekepanne, da slipper jeg sølet, hehe...

Her er forresten oppskriften på kaken i forrige innlegg:

Myk kake med krydder.

2 egg
2,5dl sukker
3dl hvetemel
2ts bakepulver
50g smør
1,5dl melk
1,5ts kardemomme
2ts kanel

Pisk eggedosis av egg og sukker. Tilsett alt det tørre samt melk og smeltet smør i eggedosisen. Bland alt forsiktig slik at du ikke pisker ut luften av eggedosisen.

Stek kaken ved 175grader i ca 35 minutter. Lykke til!

Kur 3

Da er dagene på sykehuset over. Det gikk greit også denne gang. Jeg ble komblet opp til cellegiften allerede kl 10 i går, og siden hastigheten giften skal gå inn i kroppen ble økt litt fra tidligere, så var jeg ferdig før kl 8 i morges. Etterpå må jeg ha inn saltvannsskyll i ca en time. Så er det bare å koble fra ledninger og nål, og så kommer det kjedelige: vente til assistentlegen har skrevet meg ut. Det pleier å ta noen timer, men jeg var da ferdig til å forlate sykehuset kl 10.50. Deilig..

Forresten noe var nytt denne gangen: Da jeg satt i sengen og leste i gårkveld/natt, merket jeg at dynen virket litt klam. Vel blir jeg veldig varm av kuren, men ikke så ille altså. Da jeg skulle sjekke viste det seg at ledningssetter var skrudd seg ut og cellegiften piplet ut på dynen, pysj og magen min. Etter å ha gitt beskjed koblet jeg slangen sammen igjen, og så var det å ta en grundig vask der cellegiften hadde berørt kroppen. Sykepleieren kledde seg opp i stellefrakk og gode hansker før hun skiftet på sengen og sjekket koblingen på slangen. Resten av kuren gikk helt greit.

På sykehuset ble det strikket denne gangen. Fisker gikk det i.
 Nå har jeg strikket opp det første nøstet med Drops Delight og det ble 17 fisker totalt. Virker ikke som så særlig mye i forhold til størrelsen på hver fisk. Men jeg skal blande det med hvite fisker, og sikkert noen ensfargede fisker i Oleanna-garn. Tror det skal bli fint til slutt.

Abstinenser og omorganisering.

 Strikkeabstinenser kan faktisk være ganske plagsomt. I går var de svært nærgående og plaget meg hele dagen. Den vonde armen er såpass vond at det å tenke på å finne frem strikketøyet er uaktuelt. Men det er de faktiske forhold, strikkeabstinenser forholder seg ikke til slikt... Så hele dagen kriblet det i hendene etter å sette igang. Selv ikke det å bla i strikkeblader hjalp. Så utpå kvelden gikk jeg en tur på loftet og kikket på alt garnet mitt. Det hjalp faktisk litt, og da jeg begynte å omorganisere i garnkassene glemte jeg abstinensene for en stund.
Dette er restekassen med sokkegarn. Ikke så mye av hver farge, men det kan bli fine sokker med flere typer og farger sammen.

 Jeg har også en kasse med Selbu gammelserien. Dette kjøpte jeg da vi var i Trondheim (og besøkte
Selbu en av dagene) for noen år siden. Jeg hadde planer om å strikke både det ene og det andre, men er ikke kommet igang enda.

 En kasse inneholder 1kg hvit Sisu og 1kg lyseblå Sisu.

 Så kommer vi til en av de større kassene. Her er det flere lag med sokkegarn. Øverst ligger Viking sportsragg, Sisu (enkle nøster), Silja og Sterk.

 Laget under består av Perfect, Raggegarn (grøss) og Hifa forsterkningsgarn.

 Under der ligger masse kosegarn. Ytterst til venstre er det selvfarget Sisu, så cherry tree hill, Zen (supergarn!), et jeg ikke husker navnet på, men som er både godt å strikke med og veldig holdbart, så Projo sock og Hillesvåg sokkegarn. Fremst ligger mer Projo sock, og diverse rester.

Det aller nederste laget i denne kassen består først og fremst av Opal, men også noen andre sorter der jeg bare har et nøste eller to av hver.
Tiden gikk utrolig fort når jeg holdt på med dette og jeg koste meg virkelig. Jeg har mye mer garn, så det blir nok flere slike koselige stunder på loftet.

I dag er jeg forøvrig ferdig med mine 15 strålebehandlinger. Nå er det ferie i ytterligere en måned før neste time hos overlegen. Da blir det mest sannsynlig nye cellegiftkurer uken etter, men det vet jeg ikke sikkert før det er bestemt. Da jeg var hos overlegen på fredag fikk jeg beskjed om at jeg skulle gå med armen i fatle i enda 6 uker og ikke belaste den i det hele tatt. Men jeg fikk lov å STRIKKE når armen ikke lenger gjør vondt. Foreløpig er det for vondt, men forhåpentligvis blir jeg bra lenge før de 6 ukene er gått...

Strålende tider...

Da er jeg igang med stråling av skulder/arm. På mandag var første time. Jeg ble lagt på en benk og ble både røntget og fotografert før de gikk over til å tegne streker både her og der på arm og skulder. Dette er streker de skal bruke for å kunne stille inn stråleaperatet etter slik at jeg ligger helt likt hver gang. Strekene de har tegnet opp vil forsvinne etterhvert, så for å være sikker på at de er på rett sted ble det tatovert en prikk i hvert hjørne av strålefeltet. Må si jeg ble litt bekymret når de sa "...så bare tatoverer vi i grensesnittene sånn at vi har noe å måle etter". Tatoveres? Jeg? Har da aldri hatt noe behov for det jeg da... Men det hele var noe helt annet enn jeg trodde. Ganske enkelt noen bittesmå prikker i huden som hverken gjorde vondt eller er videre synlig. Eldstejentas kommentar var "høh, kunne de ikke tatovert noe fint når de først skulle gjøre det da. Blomster eller sommerfugler f.eks?"

Skulderen Og armen er fremdeles ganske vond. Men på mandag fikk jeg vite at jeg går med brudd i overarmen. Og når det ikke kan gipses så kommer jeg stadig borti det med bevegelser. Spesielt etter stråling er det ille. Det er fordi jeg da ligger flatt og skulder og arm kommer litt ut av vanlig stilling. P.g.a cellegiften jeg skal ha senere kan jeg ikke bruke noe videre med smertestillende heller, men jeg overlever helt fint. Når jeg sitter i ro går det helt fint for da finner jeg en stilling å hvile armen i som ikke gjør vondt. Om natten er det noe verre, men da tar jeg en Ibux så da sover jeg noen timer med den. Om 14 dager skal visst det hele være betraktelig bedre, og om 4 - 5 uker er armen restituert sier overlegen. Gleder meg til det!

Så dagene blir ikke så effektive kan en si, men de går temmelig raskt likevel. Husarbeid er vanskelig, men noe klarer jeg. Matlagingen tar bare lengre tid, men går igrunnen greit. Heldigvis har jeg flinke barn som hjelper når det trengs.

Strikketøyet savner jeg veldig, men bokstabelen her ved siden av stolen min er både høy og spennende. Både bøker til å lese samt noen hobbybøker. Strikkeboken er en grei grunnbok og egentlig ikke så mye nytt å finne, men strikkeabstinensene førte til at den ble med på lasset.


Arne og Carlos sin påskebok likte jeg godt.

Mye greit å finne i den, og spesielt harene kan jeg tenke meg å strikke, men det får bli til en annen påske...

Drømmehjerte av Cecilia Samartin har jeg såvidt begynt på, og den lover bra.

Anne Frank tenkte jeg vi kunne lese høyt i påsken muligens.

Alt i alt så er det slett ikke vanskelig å få tiden til å gå faktisk. Og siden jeg skal stråles hver dag utenom helger og helligdager så er det til tider faktisk travelt. Strålingen tar ca 15 min totalt, kun 2 minutter med stråling og resten er tilpassing på benken og av- og påkledning.

Se denne flotte pakken jeg har fått av hemmelig venn på Projo. Herlig garn, flotte stempler og stempelputer, samt deilige drops. Garnet skal bli sokker, og mønsteret tror jeg at jeg har klart. Det blir nok en god stund før jeg kan strikke enda, men desto mer gledelig når det skjer!

Nydelig helg, og en smertelig erfaring..

I helgen var vestlandet velsignet med et fantastisk vær. Vi tilbragte dagene på hytten og nøt hvert minutt. Lørdag kjørte vi til et sted vi hadde hørt det skulle være så fint å gå tur. Først var det en kjøretur på ca 25 minutter der deler av veien var mildt sagt tett på naturen. Smale, svingete veier gjennom skog og små gårdsbruk. Så kom vi til en parkeringsplass der resten av veien gikk til fots.
Det var en fin skogsvei som stort sett var tørr og fin. Alt var tilrettelagt for turgåing. Bl.a en fin bro over elven.

Selvsagt var hundene med oss, og her er det Millie som slukker tørsten.

Er det ikke flott? Siden dette er veien til øyens høyeste fjelltopp så sier det seg selv at det ble mange motebakker, der dette var en av de slakeste. Men er det oppover ene veien så er det jo tilsvarende unnabakker den andre veien.

Vi hadde ikke planer om å gå helt til topps i går, så etter ca 40 minutter snudde vi nesen mot bilen igjen. Neste gang tar vi med oss niste og går til topps. Virkelig en flott tur.

Senere på dagen gikk vi en tur vi ofte går, den går på asfalt og er også en fin tur, men den kan jeg skrive om en annen gang.

Så over til den smertelige erfaringen: På fredag var strikkeabstinensen virkelig plagsom. Jeg satt og bladde i strikkeblader, og det pleier å roe abstinensene noe. Men på fredag ble fristelsen for stor. Jeg kom over et mønster på en liten kylling som en kan gjemme egg inni. Jeg tenkte at det så ut til å være et så lite arbeid at jeg tenkte det ikke ville gjøre noe om jeg strikket den. Så jeg fant frem noe uvenngarn og satte igang. Jeg kjente at det var litt vondt, men ikke så ille. Den lille kyllingen ble ferdig på en liten time og jeg var svært fornøyd. Planen var selvsagt å strikke flere i løpet av helgen...

Mønsteret fant jeg i dette bladet. Det fikk jeg et abonnement på av min kjære til jul.

Men tilbake til strikkingen... Dagen gikk ganske greit, litt mer verk enn vanlig, men helt til å leve med. Men så kom natten.... det er vondere i armen om natten enn om dagen til vanlig, men denne natten... Himmel og hav så vondt det var. Det kjentes ut som om hele overarmen stod i brann! Det ble en tidlig morgen for å si det sånn. Og strikkeabstinensene? Vel, de kommer nok tilbake, men for øyeblikket trenger jeg bare tenke på den natten så forsvinner de. Altså: aldri så galt at det ikke er godt for noe, hehe. Får nok bare vente til behandlinger har hjulpet litt på det som er vondt.

Ikke som planlagt...

Det er ikke alltid alt går helt som en planlegger. Det gjør det ikke her for øyeblikket hvertfall. Dvs det er ikke slik at jeg tror at jeg kan planlegge livet som jeg vil, men en tenker og tror og ønsker gjerne ting en likevel ikke er herre over. Det gjelder jo mye her i livet, men for meg så er det nok sykdommen som gir meg noen utfordringer av og til.
Jeg skrev jo om at jeg hadde fått et kraftig rykk i armen med en påfølgende skade i skulderen for noen innlegg siden. Siden de ikke klarte med sikkerhet å finne skaden så skulle jeg ta MR.
Det gjorde jeg på mandag, samme dag som jeg tok CT.
Tirsdag hadde jeg time hos overlegen som kunne fortelle at jeg har en svulst inni beinet i høyre arm. Dvs de ser jo ikke det da, men de ser at det er mye væske inni øvre del av beinet og det antar de er en svulst (kreftceller har mye væske i seg).
Jeg skal derfor igang med strålebehandling av beinet så snart det er ledig kapasitet.

Overlegen mente at det så bra ut og var gode prognoser fordi dette er inni beinet og ingen yttre strukturer er skadet. Når alt er strålet bort vil beinet klare å reparere seg selv. Utrolig hvordan vi er laget...

Når det gjelder lungene ser det fremdels veldig bra ut. Nå er det over 7 mnd siden siste kur og kreften er stabil fremdeles. Den største flekken har muligens vokst 1 - 2mm (det kreves 3mm for å si at en svulst/flekk har "vokst"), men det er det vanskelig å si sikkert fordi bildene blir tatt på litt ulike steder.
Og noen av de små flekkene har endatil krympet noe igjen. Og det viktigste er jo nettopp at lungene holder seg stabil for det er jo nettopp de jeg bruker til å puste med...

Her velger vi å tenke positivt og se fremover. En liten omkjøring for tiden, men det skal nok gå bra til slutt. Humøret er det ikke noe i veien med og heller ikke kreativiteten. Men for øyeblikket blir det mest på tankeplanet at kreativiteten blir utført.

Det er ikke så enkelt å utføre selv de dagligdagse ting med bare en arm, men det er utrolig hva en klarer når en bare tenker litt nytt.
Visste du forresten at når en har temmelig vondt i overarmen så blir det nesten umulig å bruke underarmen også? Det vet jeg, men nå har jeg funnet ut at ved å støtte albuen på noe stabilt så kan armen brukes likevel. Dermed blir det mye mer jeg kan gjøre likevel.
Så for tiden er posituren temmelig komisk når noe skal gjøres, men pytt pytt. Mange nye små muskler får brukt seg, og det er jo positivt, hehe.
I dag har f.eks min kjære satt ned symaskinen min på et lavt Ikea-bord slik at jeg kan prøve å få sydd litt. Da kan jeg nemlig hvile underarmen på låret og likevel bruke armen forsiktig. Strikkepinner klarer jeg ikke å bruke så her må det testes med andre ting så lenge. Eller så kommer jeg på en lur måte å løse det problemet på med tiden.

Planen fremover er strålebehandling på armen, og så 14 dager etter endt behandling blir det cellegift en stund for å prøve å stoppe den siste lille veksten i lungene.

Og hva får jeg så dagene til å gå med? Vel, i et hus blir man vel sjelden arbeidsledig. Og med en vond arm tar alt lengre tid så dagene går igrunnen like raskt som før. Strikketiden savner jeg virkelig, men jeg har kjøpt endel nye bøker som jeg bare såvidt har rukket å begynne på.

Nettet fungerer jo også som en flott strikke-erstatning. Listen over ting som jeg ønsker å strikke er blitt milelang, men det er jo bare morro. Får nok litt av en jobb den dagen jeg er klar til å starte på den...

En annen ting jeg endelig har fått gjort er å gjøre ferdig krydderhyllen min. Vi kjøpte den på Living for lenge siden, men jeg klarte ikke å bestemme meg for hvordan jeg skulle lage navnelappene. Dermed ble hyllen hengende tom, og krydderglassene tok opp plass i skapet.


Kryddernavnene er bare skrevet på små klistrelapper med en dårlig arm, så det får jeg fikse bedre senere.

Men alt i alt er jeg svært fornøyd med systemet. Nå ser jeg krydderne med en gang jeg trenger det, og slipper å flytte rundt på alle boksene inni et lite, overfyllt skap.

Glassene er kjøpt på Ikea og passet perfekt til hyllen. Hvert glass har også en klistrelapp på baksiden av glasset slik at ikke glassene blir forvekslet. Dumt å bytte om på kanel og kreolsk krydder f.eks... Kunne jo blitt en eplekake med sprut i det da, men neppe så populært.

Vinterferie.

Da er vi tilbake etter en herlig vinterferie. Været var blandet, men vi var flinke å utnytte de fine dagene godt. Dette er et bilde fra en av de fineste dagene da minstejenta og jeg gikk oss en flott tur på ca 1 mil. Været var strålende og det var passe temperatur til en slik tur.

Millie var selvsagt med oss. Hun er vant til å gå lange turer og virket ikke som hun ble trøtt i det hele tatt. Vi hadde planer om å bære henne om hun viste tegn til å bli lei i de små bena sine, men hun hoppet og spratt rundt oss hele tiden. Da vi hadde oss en liten rastestopp var hun den mest ivrige etter å komme seg videre.

Jeg har problemer med høyre arm så håndarbeid får jeg ikke gjort noe av. Ser på strikketøyet med gjevne mellomrom og er veldig fristet til å strikke, men armen har vært så vond at det frister igrunnen ikke å prøve seg ennå. Går ut fra at det er en skikkelig senebetennelse. Det begynte etter at jeg hadde vasket vinduer den ene dagen og strikket veldig intenst den neste. Morgenen etter kunne jeg ikke løfte armen og det verket fryktelig. Nå er verken borte, men fremdeles er det veldig vondt å løfte armen.

I morgen er det tid for ny Ct, og så er det å vente 1,5 uke på svaret. Spennende, men jeg vet at jeg skal igang med nye kurer uken etter legebesøket så det er jeg klar for.

Fantastisk og utrolig!

I dag var dagen for vurdering av ct -bildene som jeg var på i forrige uke....
Jeg må innrømme at denne gang kvidde jeg meg til timen. Overlegen sa forrige gang at det var sannsynlig at jeg måtte begynne med kurer ved neste ct, så det var jeg forberedt på. Men til bedre jeg kommer meg etter alle bivirkningene etter kurene til værre er det å tenke på at jeg må igang igjen.
Derfor var det med stor spenning jeg møtte til timen i dag. Min mann var ved min side, som han alltid er slike ganger. Det er det mye støtte og trøst i.

Men overlegen mente vi fremdeles kunne utsette kurene!!! Det er fremdeles noe tilvekst på flekkene, men det blir mindre og mindre vekst for hver gang! Så selv om flekkene totalt har vokst siden august da jeg fikk siste kur, så er kreften nå gått over fra å være agressiv til å være stabil.
Fantastisk herlig. Fremdeles mener overlegen at det er realistisk å regne med kurer neste gang, men uansett så er det 8 uker til å komme i enda bedre form før jeg må ta imot cellegiften. Og til bedre form jeg er, til bedre tåler jeg medisinen inbiller jeg meg.

Ønsker alle en riktig god helg!

Deilige førjulstid...

Jeg var hos overlegen på sykehuset på fredag for å få vurderingen av siste ct som var tatt. Alltid en viss spenning med disse avtalene.
Siden overlegen ved forrige vurdering sa at hun regnet med ny kur i begynnelsen av desember var vi forberedt på det. Mannen min var selvsagt med meg. Han stiller alltid opp og er til en uvurderlig støtte hele tiden.
Overlegen startet som vanlig med å spørre hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte som sant var at jeg kjennte meg bedre og bedre for hver uke. Sprek (alt er relativt, men i forholdt til formen når jeg gikk på kur så...) og opplagt, og med masse energi.
Jeg tenkte det var best å nevne det positive før hun kom med budskapet sitt som vi regnet med var at jeg skulle på nye kurer.
Da fortalte hun at hun hadde vist bildene mine for diverse kolleger da hun var på reise til et annet lang. "Å huff, det høres ikke bra ut", svarte jeg. "Ikke det? Det skal du ikke si." sa overlegen.
Hun var nemlig veldig fornøyd fremdeles. Bildene viste at lungene nå er helt tom for væske, og ingen videre forandringer på flekkene. Dvs der er en liten økning på den ene flekken, men alle de andre var helt uforandret!

Så nå er det nye 6 uker fri, så får vi bare håpe den ene flekken som er i bevegelse holder seg i ro til neste gang, men uansett så viser dette at kuren fungerer veldig bra på kreften min.

Så nå skal videre førjulstid nytes i enda mange uker uten kurer og bivirkninger.
Dette blir første jul uten kurer på 3 år, så gjett om jeg skal nyte smaker jeg ikke har kunnet smake på alle disse årene (en av alle bivirkningene er at smaken forandres, så julematen har smakt både uvant og rart) og nyte det at formen er god.
En riktig god førjulstid til alle!

"Ble dere ikke glad?"

For en stund siden tok jeg nye bilder av mage/lunge-regionen med tanke på kreften.

Det har vært herlig med nesten to mnd fri uten cellegiften i kroppen. Da jeg fikk pause var det nettopp det det var, en pause. Både legene og jeg var klar over at jeg skulle igang med nye kurer når disse ukene var over.

Derfor hadde jeg time hos overlegen i går for å få svar på bildene og klargjøres for nye kurer.

Vi (mannen min og jeg) satt på venteværelset og ventet og ventet. Ikke uvanlig det da, og ikke var vi spesielt engstelig heller, for vi visste at jeg skulle igang med nye kurer. Men ventetiden ble nokså lang da den første halvtimen var gått etter at jeg skulle vært inne hos legen, og ingenting skjedde. Enda en halvtime gikk, og fremdeles satt vi på venterommet... Folk kom og gikk (til andre leger), men vi satt. Endelig ble det vår tur, etter 1t15min etter oppsatt time. Hm ikke verdens beste start, men overlegen var i godt humør og beklaget at hun var så forsinket.

Så kom hun frem til saken: Hun startet med at hun hadde blitt svært frustrert over radiologens brev om vurderingen av bildene. Han kunne fortelle at det var ikke bra. Stor forandring på lungene fra forrige gang. Huff hadde overlegen tenkt, dette kan da ikke stemme? Hun hadde søkt råd hos sin overordnede for å få råd om hva som kunne gjøres for meg. De hadde syntes det var merkelig at det kunne bli en så stor forandring på så få uker. Og heldigvis hadde de begynt å studere bildene selv, og da oppdaget de at radiologen hadde sett på feile bilder!!

Så når de fikk opp de rette bildene så de at det ikke var dukket opp nye flekker, og ingen hadde vokst av de som var der, og noen hadde endatil gått tilbake i størrelse!

Både mannen min og jeg var så innstillt på nye kurer nå at da hun fortalte det så klarte vi ikke å oppfatte det helt. Vi bare satt som to store spørsmålstegn. "Ble dere ikke glad?" spurte overlegen litt betuttet, og selvsagt ble vi det. Veldig glad til og med, men det tok en stund å oppfatte det hele.

Alle blodprøvesvarene var helt tilbake til det normale også. Benmargen og leverprøver er helt fine og det var endatil praktisk talt ikke mer væske i lungene.

Væsken i kroppen er standhaftig og ser ut til å være fastlåst, men den forsvinner nok gradvis den også.

Så nå har jeg nye 6 uker pause. Og gjett om jeg skal nyte de. Jeg har allerede nok planer for mange uker, så det blir ikke noe problem å fylle ukene med arbeid.

Overlegen regner med at jeg måtte igang med nye kurer i begynnelsen av desember, men det er helt ok, for nå vet vi at kuren virker og at jeg kan forberede julen i god tid. Julegaver er jeg igang med, og bakst og pynting klarer jeg fint når alt kan forberedes og klargjøres mens jeg er kurfri. Så her er det travle, aktive dager i vente, men gjett om det gleder meg! Formen blir stadig bedre og jeg kjenner meg klar for det meste.

Behandlingspause!

I går ringte legen fra Haukeland med beskjed om at det ble behandlingspause.

Overlegen hadde kommet tilbake fra ferie og hadde sjekket bildene fra siste ct og blitt veldig fornøyd. Dermed mente hun at det nå var tid for en pause på ca 2 mnd.

Deilig.... Tenk å kunne planlegge hva vi vil i helgene fremover uten å måtte ta forbehold med tanke på behandlinger/bivirkninger/væske.... Nå er det bare å komme seg over bivirkningene etter kuren i forrige uke. Egentlig er det ikke så ille, mest væske, men det letter nok nå etterhvert når det ikke blir flere kurer på en stund.

Ellers går det fremdeles helst i restegarnsokker, bilder kommer senere.

Kur 8 (15)

Da er jeg hjemme igjen etter kur nr 8 av denne typen. Totalt har jeg nå hatt 15 kurer sammenhengende. Det merkes igrunnen ikke så mye på kroppen at jeg har hatt så mange kurer denne vinteren/våren/sommeren. Denne siste typen cellegift gir litt andre bivirkninger enn de andre, så det er jo greit å bytte litt på... Forandring fryder, hehe.
Vel, denne gangen ble riktignok kuren utsatt en uke fordi blodprøven ikke var god nok for oppstart. Men etter en uke var det helt greit heldigvis.
Nå er cellegiften inne i kroppen, og i løpet av et døgn skal den være ute igjen. Det er da bivirkningene begynner, men de er til å leve med.
Denne gangen var det riktig luksustilstander forresten. Jeg fikk enerom. Det er ikke så mange enerom på avdelingen så de må forbeholdes de svakeste selvsagt. Men en og annen gangen er det slike rom til overs, og da kommer det oss "vanlige" pasienter til gode. Denne gang var det min tur tydeligvis. Deilig å kunne se tv når en vil, lese når en vil, ha på lys så lenge en vil.... Det er nemlig ikke så enkelt når en deler rom med tre andre.