Nød lærer naken kvinne å spinne.

 Her er det visst svært så mye feil allerede i tittelen på dette innlegget, men jeg skal prøve å forklare (eller kanskje bortforklare?). Aller først kan jeg ikke spinne (men har alltid ønsket meg rokk og lære å spinne). For det andre er jeg slett ikke klesløs på noen måte... Og skal jeg være helt ærlig så er det vel ikke snakk om noen nød heller da. Men for de av dere som leser dette og er glad i å strikke så skjønner dere nok at det i det minste er snakk om en bitteliten nød.

Altså, tittelen kom bare av seg selv her en dag jeg var så oppgitt over at jeg ikke klarte å strikke med den nyopererte armen og skulderen. Den kjekke legen som opererte inn skulder og overarmsprotese i høyrearmen min sa jo så kjekt at jeg bare måtte strikke som en del av opptreningen av arm og skulder.
 Han glemte bare en bitte liten detalj i sin overbevisning om viktigheten av treningen. Nemlig at det jeg trodde betød "bare strikk ivei fra nå av", heller betød "ta det med ro de foreskrevne 6 ukene og prøv deg forsiktig etterpå".
Vel vel, jeg prøvde meg raskt med strikketøyet allerede på sykehuset. Da fikk jeg ikke mønsteret jeg strikket på til å stemme, men strikketeknisk gikk det greit. Med rikelige mengder smertestillende så raskt etter operasjonen skjønte jeg jo at det nok var problemet. Men jeg putlet da ivei både fremover og (mest) bakover på sokkene.
Men da jeg kom hjem regnet jeg med at det ville gå bedre. Da var jeg over på smertestillende i mer moderate doser og ikke de intravenøse dosene jeg fikk på sykehuset. Riktignok økte smertene siden jeg prøvde å holde meg til minimale doser, men  det regnet jeg med på forhånd. Men at det skulle bli såpass vanskelig å få strikket litt var ikke med i planene.
Først måtte jeg gå over til tykkere pinner og garn, men fremdeles var det for vondt.
Så fant jeg ut at det største problemet var at det var mest vondt fordi jeg holdt høyrearmen mens jeg strikket.
En pute under armen måtte jo være løsningen tenkte jeg. Men enten ble putene for høy eller for lav. Da var jeg iferd med å innfinne meg med at strikking måtte utsettes til arm/skulder ble bedre. Men hvor lenge klarte jeg det? Vel, allerede neste dag kom jeg på ideen om at en pute med isoporkuler måtte være tingen... Så dermed var veien kort til Stoff og Stil for å kjøpe disse (Tusen takk til verdens beste mann som alltid stiller opp med kjøring og deltakelse når konen får sine innfall!). Da vi var der fant vi et Mariusstoff (fleece) som også ble med hjem.

 Neste dag sydde jeg to små puter som ble fyllt med kulene. Den ene litt mer fyllt enn den andre for å prøve høyden.
 Slike små isoporkuler er nokså utfordrende å jobbe med forresten. De klistrer seg fast til alt mulig og hoppet galant utav både sekk og puter. Og hundene gikk rundt med søte hvite kuler på snutene i flere dager. Uansett hvor sikker jeg var på at alle kulespor var slettet så kom de med hvite kuler på snuten igjen og igjen. Nå er det riktignok flere dager siden sist, så da varer det vel til neste gang sekken åpnes.

 Men det ble faktisk en god hjelp for armen med isoporkule-putene. De kan brettes og bøyes slik at jeg ikke trenger å holde armen noe videre når jeg strikker. Fremdeles klarer jeg bare å strikke en kort stund av gangen, men det er ikke så farlig. Jeg klarer hvertfall å strikke innimellom og da er det helt greit. Ser du på det øverste bildet kan du skimte puten i bakgrunnen. Hånden hviler på puten og jeg er igang med et strikketøy. Dette blir en enkel lue med garn fra sekken fra min mor. Det går ikke særlig fort, men luen vokser litt for hver dag. Og det rare er at om det går sent så er jeg fornøyd. Jeg vet jeg klarer å strikke litt hver dag og etterhvert vil jeg klare lengre og lengre perioder av gangen.

 Så hva annet har jeg gjort siden sist? Ikke så mye for å være ærlig, men noe kan jeg da vise. I helgen var vi på hytten og da fikk jeg hvertfall byttet ut avblomstrede sommerblomster med lyng og høstplanter i krukkene utenfor. Minstemann løftet og flyttet på pottene som den gentlemannen han er.

 Og mens jeg plantet og koste meg stod min kjære for epleinnhøstingen. Det er bare snakk om et tre, men jammen ble det noen epler av det likevel. Og bare for å ha nevnt det: Luen han bruker er ørten år gammel og bor på hytten. Min kjære har fått flere andre luer, men luen hører visst til på hytten... Og skal han gjøre noe utendørs når vi er der, så kommer luen på. Kanskje på tide å lure med en annen lue og legge den på samme plass... Så når restegarnluen blir ferdig, må jeg visst igang med en ny lue, av naturlige årsaker, hehe.

Men eplene smaker herlig uansett, og ganske mange ble det. Noen av de har allerede vært brukt i eplekake og noen blir snart omformet til eplemos. Minstemann håper på "tilslørte bondepiker" til dessert en dag, så da blir det nok slik.