Som dere kanskje husker så var jeg for noen uker siden inne og ble operert. Det var en operasjon som egentlig skulle være en rutinesak som mange kvinner gjennomgår.
Jeg fikk fjernet livmoren, livmorhalsen samt en stor muskelknute. Alt virket greit og utrolig mindre smertefullt enn jeg hadde forventet meg.
Glad over at alt var over reiste jeg hjem etter to dager og tenkte det bare var å ta det med ro til de foreskrevne 6 ukene med rekonvalesent var over. Arret har ikke plaget meg noe som helst. Har verdens beste "sykepleier" her hjemme som har skiftet på såret så lenge det var nødvendig. Jeg vet jeg er heldig som har en så snill og god mann.
Etter 2,5 uker hjemme ringte telefonen en kveld og da var det overlegen som opererte meg som ringte.... Kjennte det stakk i magen i samme sekund som jeg forstod hvem det var... Intet godt tegn når legene ringer hjem... Han kunne fortelle at muskeknuten de hadde operert ut var "ondartet".
Hjelp, hva gjør jeg nå... Ble helt tom. Klarte ikke tenke eller forstå så mye da. Legen var veldig forståelsesfull og ba meg ringe så snart jeg hadde noe jeg lurte på. Lurte på? Jeg skulle jo bare operere ut noe helt ufarlig, slik jeg hadde fått beskjed om av gynekologen...
Legen kunne forøvrig fortelle at i 1% av tilfellene med muskelknuter så er de ondartet... Åsså jeg som aldri vinner... hvorfor skulle jeg absolutt denne gang ha sjangs?
Når jeg skal være ærlig så har vi desverre mye kreft i familien, så helt ulogisk er det jo ikke... Men det var så totalt uventet at muskeknuten var skummel.
Hva gjør jeg så nå? Jo jeg venter... En annen lege ringte i forrige uke og sa at jeg skal reopereres for å fjerne eggstokkene også, noe jeg synes er helt greit. Enda en fare eliminert...
Ellers skal jeg gjennom CT-undersøkelse for å sjekke om kreften har spredd seg.
Trøsten er at i følge legene så pleier ikke denne type kreft spre seg så lett, men jeg har jo ikke hatt prosentene på min side til nå kan en si...
Men jeg har en fantastisk ektemann, herlige barn og en støttende og flott familie så jeg har ingen grunn til å klage.
Så jeg tenker positivt, men våger ikke tro at jeg er ferdigbehandlet før jeg har 100% sikkert svar fra legene.