Væskefyllt, og tappet.

Lunger. Slik som dette skal de se ut. Mine er nok ikke helt som dette nei. For det første er de befengt med kreft, men den får jeg behandling for. For det andre er de fyllt med væske. Ikke helt fulle da altså, men rikelige mengder, som ikke burde vært der.

På mandag var jeg så kortpustet at jeg måtte akuttinnlegges på avdelingen. Det var jo ikke så uventet for jeg har jo hatt problemer med pusten etter hver kur med denne siste typen cellegift.

Men denne gangen ble det temmelig ille. Jeg trengte lang tid på å få pusten igjen bare jeg skulle forflytte meg to meter... Så jeg ble altså innlagt for øyeblikkelig hjelp... men det tok sin tid før det skjedde noe....

Først var det å vente på lege, som omsider kom. Han lyttet og lette etter lyd på lungene, men kunne ikke høre noe som helst i nedre del av begge lungene. Det tydet på mye væske. Så ble det bestemt at jeg skulle på lungerøntgen.

Tilbake på avdelingen fikk jeg beskjed på at de hadde funnet en hævelse på nedre del av luftrøret. Da ble det bestemt at jeg skulle ta ct av lungene, noe som var helt forferdelig. Ja undersøkelsen er ikke hverken vond eller vanskelig til vanlig, men å måtte ligge på rygg når en omtrent ikke kan puste er tøft. Jeg peste og pustet så godt jeg klarte, men det var fryktelig tøft. Å holde pusten når bildene skulle taes var helt uoppnåelig, så det fikk jeg beskjed på å glemme. Bildene ble tatt i full fart så jeg kunne sette meg opp igjen... Herlig.

Tilbake på avdelingen fikk jeg etter en god stund beskjed om at alt var helt normalt. Ingen hævelse på luftrøret likevel... Da ble det snakket om å tappe lungene for væske. Dette har jeg hørt om og det hørtes fryktelig vondt ut. Jeg var ikke særlig motivert for dette for å si det mildt. Men det ble hvertfall bestemt at jeg skulle ta ultralyd av lungene for å finne ut om det var mye væske som kunne tappes.

Etter en kjapp ultralyd ble det konstatert at det var rikelig med væske i begge lunger, så her var det bare en ting å gjøre. Jeg kvidde meg, men må man så må man. Og dessuten var både overlegen som skulle utføre jobben og sykepleieren veldig rolige og behagelige personer. Og best av alt var selvsagt at jeg hadde min kjære med meg. Han satt og holdt meg i hånden hele tiden.

Jeg satt på sengekanten med ryggen mot legen. Han bedøvet først et område i ryggen med to sprøyter. Så ble det gjort et snitt i huden og en liten slange ble ført inn gjennom huden, mellom to ribbein og inn gjennom lungeposen. Deretter ble væske trukket ut gjennom slangen og opp i en pose. Totalt fikk legen ut en liter (!) væske fra høyre lunge. Det er ikke lov å tappe begge lungene samtidig, så dermed var det over etter ca 45 min. Da ble slangen trukket ut igjen og jeg ble limt igjen i snittet i ryggen.

Det hele var utrolig lite ubehagelig. Det eneste jeg merket var da det var lite væske igjen i lungen, da ble det litt ubehagelig å trekke pusten. Litt åndenød på en måte, men utrolig mye lettere å puste etter en stund.

Etter et nytt lungerøntgenbilde for å sjekke at det ikke var kommet luft i lungen, var det tilbake på avdelingen. Der måtte jeg bli over natten, men fikk permisjon slik at jeg kunne feire 17.mai med familien dagen etter. Og formen er mye bedre nå siden jeg kan puste lettere. Litt vondt/ømt har det vært i ryggen nå etterpå, men det er som det pleier være når en har blitt operert. Og det er mindre og mindre ømt for hver dag.

Nå er det bare å nyte det å kunne puste litt lettere og vente på neste trekk. Først er det blodprøver 3 ganger i løpet av de neste ukene, og så er det nye bilder for å bestemme om jeg skal ha flere kurer, eller en pause. Det blir bestemt om to uker.