Regn og ruskevær...

Dagene går fort for tiden. Jeg synes ikke den ene dager er begynt før den neste er over... Vi koser oss med lille Millie, som faktisk har vokst masse, og også lært en god del. Hun er ikke helt stueren enda, men det er tydelig at hun forstår prinsippet, så nå er det ikke lenge til vi kan slappe av på den fronten. Hun går til døren når hun skal ut, men er hun opptatt med noe så kommer det fremdeles noen skvetter på gulvet...
Men innimellom all den løpingen med henne, og alt annet som også skal gjøres i et hus, så har jeg strikket en lue. Denne gang til meg selv faktisk. Rett og slett fordi jeg er så lei av å komme inn etter turene med hundene og være iskald på ørene!

Og ikke nok med at luen er til meg selv, den er faktisk også strikket av garnet i boksen merket "Eksklusivt"... Jeg har jo mange store kasser med garn og i en av dem har jeg bare garn som er litt luksus. Enten er det dyrt, eller så er det garn jeg liker veldig godt. Men det sparer jeg på så det er sjelden jeg bevilger meg noe av det garnet. Bare tull selvsagt, men det skal liksom litt til før jeg spretter en hespe derfra...

Denne luen er strikket i Silkemerino fra Nøstebarn. Et nytt bekjentskap for meg, men utrolig herlig garn! Luen er lett og varm og kjempemyk.

Mønsteret er laget på impuls. Mannen mente jeg måtte strikke en lue med traktorer på. De jeg fant på nettet var det store mønstre med bare en eller to traktorer på, men jeg ville ha de små.

Derfor tegnet jeg det selv, men vet ikke helt om jeg ser traktorer da... Men mannen ønsker en slik lue selv, så da er det jo greit. Han skal få en i sort med orange traktorer slik bestillingen lød.

Jakken til minstemann er ikke glemt, men jeg måtte strikke denne luen nå mens jeg trenger den. Det er stort sett regn og vind her hver eneste dag. Kjedelig å gå tur i slikt vær, men herlig å komme hjem igjen etterpå.

Millie: I dag kan dere tro jeg har vært gjennom mye rart. Det er ikke til å tro hvor ille vær det kan være her. Tror nesten jeg er født på feil side av landet. Her vest har det bare vært noen få dager (kan sikkert telle de på en labb) med tørt vær etter jeg ble født for 11 uker siden.

Vel, det var i dag jeg skulle fortelle om. Vi skulle ut og gå vår vanlige tur i formiddag. Mor kledde på Zita og meg frakkene våres og så setter vi oss fint ned og venter mens mor kler på seg selv. I dag brukte hun så lang tid at jeg likegodt gikk og la meg i kurven min imens. Endelig kom vi oss ut, men du verden, det var jo et forferdelig vær!

Allerede etter noen få sekunder forstod jeg at dette var ikke noe turvær, så jeg snudde og gikk til døren igjen. Den var låst og mor maste "Kom da Millie" opptil flere ganger. Snakk om å være dum, skjønner hun ikke at i slikt vær er det best å holde seg innendørs?

Vel, vi kom oss da avgårde, jeg måtte jo bare føye henne i håp om at vi kom oss raskt hjem igjen. Turen gikk både oppover og nedover og jeg prøvde meg gang på gang med å fortelle henne at nå vil jeg hjem igjen. Tror du hun forstod det da? Neida, vi bare gikk og gikk. Jeg satte meg på bakbena flere ganger og nektet å gå, men måtte gi meg gang på gang.

Da vi gikk forbi frisørsalongen forsvant jeg under et skilt som stod så beleilig utenfor. Det var nesten som et tak så der tenkte jeg det var litt ly for regn og vind. Men den dumme frakken satt seg fast i skiltet så jeg dro det likegodt litt sammen. Og DA ble jeg stående bom fast! Mor dro i båndet både fremover og bakover, men nei, jeg stod fast. Tilslutt løftet hun skiltet opp og jeg kom meg løs. Men da var min tålmodighet slutt. Jeg ulte høyt og nektet å gå en meter mer.

Mor bar meg noen meter, men så måtte jeg pent gå videre hjemover.

Zita bare gikk og gikk og så ikke ut som hun led noen nød. Merkelig, hun var da klissvåt hun også.

Endelig kjente jeg meg igjen, og da skal jeg si jeg fikk opp farten. Jeg føk hjemover og var helt klar for å komme meg i hus.

Vel hjemme ble jeg tørket og fønet litt, og det er jo en morsom lek. Etterpå fikk vi mat før jeg ble skubbet ut igjen. En liten stund fryktet jeg at vi måtte gå enda en tur, men heldigvis var det bare for å skvette litt i hagen.

Og når en er mett og god, men kald og sliten, er det ingenting som er bedre enn en hvil. I dag oppdaget jeg at oljeovnen er veldig varm og god, så da la Zita og jeg oss på hver vår side av ovnen og der lå jeg jammen i flere timer på lading.

Nå er jeg tørr og varm så nå har jeg jobbet med diverse oppdrag. Slike ting som å plassere tøfler og sokker på andre steder enn de pleier å stå/ligge. Egle på Zita er jo også viktig, ellers kan hun jo bli stiv og støl av å ligge så lenge i ro...