Traktorlue, kofte og Millie.

Traktorluen til min kjære ble ferdig i helgen. Helt enkel og grei lue, og dårlige bilder tatt i all hast.

Luen er strikket i dobbel Nøstebarn Merinoull på pinne 3 og 3,5mm.

Garnet hadde jeg nok trodd var mykere og bedre å strikke med enn det det var.
Foreløpig kjennes luen litt stiv og hard ut, men det retter seg forhåpentligvis når den er vasket. Kommer tilbake med resultatet senere.

Jeg hadde en liten ryddeøkt på loftet en dag, og da fant jeg jammen igjen Fanakoften min!

Denne strikket jeg i 1983. Det husker jeg så godt fordi den var akkurat ferdig da jeg traff min kjære. På den første daten alene (vi traff hverandre på diskotek) vi to, da vi skulle hjem i leiligheten hans, hadde jeg denne koften på meg. Husker jeg stresset veldig med å sy i knappene før jeg skulle gå. Jeg hadde også en helt ny bukse, mellomblå cordfløyel, på meg den dagen. Jeg husker godt hvor fin jeg syntes jeg var der jeg gikk til avtalt møtested.

Julen det året hadde jeg strikket samme kofte til han. Riktignok litt lysere blå, men selvsagt Fanakofte.

Alle sa jeg ikke måtte strikke et plagg til han for da kom det til å bli slutt, og jeg var temmelig nervøs etterpå. Hehe, det har da holdt enda, og nå har vi vært gift i snart 28 år.

Riktignok brukte han ikke koften noe videre så for den del kunne jeg spart meg arbeidet, men det ble da giftermål og det har heldigvis holdt. Og han har fått mange flotte gensre og kofter senere, og de har han brukt mye.

Millie: Hei folkens. Her har dere meg igjen. Jeg vokser og trives godt. Jeg har lagt på meg masse sier mor, så nå er jeg over 3 kilo. Vi går lange turer uansett vær hver dag.

Nå for tiden er det kaldt og flott ute så da koser jeg meg veldig på turene, men i regnvær kunne jeg tenkt meg noe kortere turer.

På bildet her ligger Zita og jeg og koser oss med hver vår oksemuskel. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg klør skikkelig i tennene så da er det godt å ha noe å gnage på. Mor sier jeg har et voldsomt gnagebehov. Visstnok mer enn Zita da hun var valp. Er ikke så sikker på det jeg da. De har sikkert bare glemt det.

Egentlig så er jeg slett ikke så kresen av meg. Jeg gnager på alt mulig jeg da, så de kan ikke klage på det hvertfall. Her koser jeg meg med mors innesko. De liker jeg godt, ja igrunnen alle slags sko og tøfler.

Og salongbordet i stuen har en bladhylle akkurat i rett høyde for tennene mine så den har jeg prøvd meg på mange ganger. Men folkene her er så sære, så jeg får bare lov å gnage på de faste tingene mine. Lekene og tyggebein. De er jo gode de altså, men litt forandring kan vel ikke være så ille.

Jeg liker veldig godt å ligge rett ved siden av Zita. Hun er ikke så veldig begeistret for det så hun prøver å knurre litt hvis jeg kommer for tett, men jeg er ikke redd henne.

Og kneker jeg nærmt nok, så får jeg det hun gnager på også.

Endatil maten hennes kan jeg få om jeg går tett nok innpå henne. Det får jeg ikke lov til av mor da, men det hender jeg klarer det uten at hun ser det.

Mor sier Zita er alt for snill med meg, men betyr det noe da? Jeg er jo snill jeg også, så slipper hun å streve med å gnage på de tyggebeinene. For det er faktisk ganske mye jobb skal jeg si deg...