Traktorlue, kofte og Millie.

Traktorluen til min kjære ble ferdig i helgen. Helt enkel og grei lue, og dårlige bilder tatt i all hast.

Luen er strikket i dobbel Nøstebarn Merinoull på pinne 3 og 3,5mm.

Garnet hadde jeg nok trodd var mykere og bedre å strikke med enn det det var.
Foreløpig kjennes luen litt stiv og hard ut, men det retter seg forhåpentligvis når den er vasket. Kommer tilbake med resultatet senere.

Jeg hadde en liten ryddeøkt på loftet en dag, og da fant jeg jammen igjen Fanakoften min!

Denne strikket jeg i 1983. Det husker jeg så godt fordi den var akkurat ferdig da jeg traff min kjære. På den første daten alene (vi traff hverandre på diskotek) vi to, da vi skulle hjem i leiligheten hans, hadde jeg denne koften på meg. Husker jeg stresset veldig med å sy i knappene før jeg skulle gå. Jeg hadde også en helt ny bukse, mellomblå cordfløyel, på meg den dagen. Jeg husker godt hvor fin jeg syntes jeg var der jeg gikk til avtalt møtested.

Julen det året hadde jeg strikket samme kofte til han. Riktignok litt lysere blå, men selvsagt Fanakofte.

Alle sa jeg ikke måtte strikke et plagg til han for da kom det til å bli slutt, og jeg var temmelig nervøs etterpå. Hehe, det har da holdt enda, og nå har vi vært gift i snart 28 år.

Riktignok brukte han ikke koften noe videre så for den del kunne jeg spart meg arbeidet, men det ble da giftermål og det har heldigvis holdt. Og han har fått mange flotte gensre og kofter senere, og de har han brukt mye.

Millie: Hei folkens. Her har dere meg igjen. Jeg vokser og trives godt. Jeg har lagt på meg masse sier mor, så nå er jeg over 3 kilo. Vi går lange turer uansett vær hver dag.

Nå for tiden er det kaldt og flott ute så da koser jeg meg veldig på turene, men i regnvær kunne jeg tenkt meg noe kortere turer.

På bildet her ligger Zita og jeg og koser oss med hver vår oksemuskel. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg klør skikkelig i tennene så da er det godt å ha noe å gnage på. Mor sier jeg har et voldsomt gnagebehov. Visstnok mer enn Zita da hun var valp. Er ikke så sikker på det jeg da. De har sikkert bare glemt det.

Egentlig så er jeg slett ikke så kresen av meg. Jeg gnager på alt mulig jeg da, så de kan ikke klage på det hvertfall. Her koser jeg meg med mors innesko. De liker jeg godt, ja igrunnen alle slags sko og tøfler.

Og salongbordet i stuen har en bladhylle akkurat i rett høyde for tennene mine så den har jeg prøvd meg på mange ganger. Men folkene her er så sære, så jeg får bare lov å gnage på de faste tingene mine. Lekene og tyggebein. De er jo gode de altså, men litt forandring kan vel ikke være så ille.

Jeg liker veldig godt å ligge rett ved siden av Zita. Hun er ikke så veldig begeistret for det så hun prøver å knurre litt hvis jeg kommer for tett, men jeg er ikke redd henne.

Og kneker jeg nærmt nok, så får jeg det hun gnager på også.

Endatil maten hennes kan jeg få om jeg går tett nok innpå henne. Det får jeg ikke lov til av mor da, men det hender jeg klarer det uten at hun ser det.

Mor sier Zita er alt for snill med meg, men betyr det noe da? Jeg er jo snill jeg også, så slipper hun å streve med å gnage på de tyggebeinene. For det er faktisk ganske mye jobb skal jeg si deg...

Skotest med innlagt garnstopp...

I går var vi på XXL for å kjøpe sko. Det har vært kaldt og vått i lengre tid og veldig glatt. Ofte er det bare en tynn ishinne på asfalten, men den er utrolig glatt. Selvsagt kunne jeg kjøpt meg noen brodder å satt på turskoene, men det ble ikke slik.
Jeg har sett noen sko med pigger i sålen på diverse blogger og tenkte at det måtte jo være lurt. Dermed prøvde jeg noen slike i går. For det første satt de utrolig godt på foten, og for det andre så så de ut som vanlige tursko, ikke slike store tunge kladonser...

Skoene har pigger under hele sålen og er utrolig lette. Veldig behagelige på foten er de også. På XXL (neida jeg er ikke sponset) finnes skoene i to høyder. Ikke så veldig stor forskjell riktignok, men for meg passet disse lave best. Modellen finnes både i dame- og herre-modell.

Vel, i dag skulle skoene testes ute. Hundene og jeg gikk en tur som går både på asfalt, grus og jord/mark. Første utendørs-møte med underlaget er grus som var dekket med is og snø.
Der fungerte skoene supert. Ingen problem på noen måte.

Så var det over på asfalt som var brøytet og saltet. Der var det ikke helt optimalt å gå vil jeg si. Det ga en voldsom gjenlyd i murene vi gikk forbi, så her bør en ikke være av det sjererte slaget... Men skoen var ikke ubehagelig å gå med, bare litt merkelig følelse av at en kom litt høyt opp kanskje.

Endene på bildet var bare tilskuere til oss som gikk forbi elven der de holder til.

Så kom vi over på ubrøytet asfalt med masse is under og snø oppå. Her kom skoene virkelig til sin rett. Snakk om å gå fjellstøtt. Ikke et eneste glipptak hverken oppover eller nedover.

Jord og mark som var dekket med is og snø var like behagelig å gå på. Her på glemte stier jeg nesten ikke kan huske å ha gått, men det har jeg altså, for mange, mange år siden.

Er det ikke flott med slike dager der vind og regn er borte? For oss vestlendinger er det litt luksus. I dag var en slik dag da en bare kan være ute i evigheter og bare nyte naturen og den herlige friske luften. Og ikke minst - trekke luften langt ned i lungene og nyte at det er plass og mulighet til noe slikt. Fremdeles kjenner jeg gleden over å kunne puste normalt og ikke slik som da lungene var full i væske.

Denne bakken gikk jeg hjem fra skolen hver dag i et år for mange, mange år siden. Jeg husker bakken som utrolig lang og tung, men i dag var den mistenkelig kort og lite bratt... Riktignok gikk jeg bare i 4.klasse, men likevel, var den virkelig ikke brattere?

Vel, konklusjonen over skoene er hvertfall at jeg kommer absolutt til å bruke de når jeg går tur på slike dager som nå. At de er vanntett gjør de jo også supre i sludd og slapsevær.

Eh, det ble visst et lite stopp underveis på turen i dag. Jeg tok en bitteliten avstikker og da endte jeg opp på Nøstebarn sin butikk (selvsagt helt tilfeldig, tror jeg). Med en skitten og våt valp i hendene (den andre satt så tålmodig utenfor) så ble det heldigvis ikke så enkelt å handle så mye, så bare disse to hespene ble med meg hjem. Egentlig ville jeg hatt sort silkeull, men det hadde de ikke. Silkeullen finnes i mange fine farger, men sort lager de ikke. Derfor ble det en blå og en sort merinoull i stedenfor. Blir nok gode luer av det også.

Må bare vise bandolærene, de er bare så søte...

Turvær!

Millie: Hei folkens. Bare noen bilder og ord fra meg igjen. Jeg er av det sosiale slaget så jeg liker å ta en prat. Jeg ville helst stoppet og pratet med alle når vi er ute og går tur, men merkelig nok går de fleste bare rett forbi... Jeg stopper og ser etter de, men de bare går. Hm, lurer på hvorfor, jeg er jo så søt?
Visste dere forresten at det finnes mange gode lukter rundt omkring? Jeg har akkurat oppdaget det. De første ukene når jeg gikk tur så hadde jeg mer enn nok med å forholde meg til halsbånd, bånd eller flexi, Zita og det å gidde å gå tur... Men så oppdaget jeg at Zita gikk med snuten nedi marken og slikt diverse steder, så da måtte jo jeg også gjøre det. Og Hey, her er det visst mye jeg har gått glipp av!

Det er jo mange lukter og meldinger jo! Nå har jeg det så travelt når vi går tur at det bare er såvidt jeg har tid til å forflytte meg. Zita er ikke så opptatt av å få med seg alle meldingene, hun bare lukter litt her og der og så går hun videre. Men jeg må få med meg alt sammen jeg. Det er jo så spennende!

Men jeg liker veldig godt å gå tur altså. Disse bildene er fra turen vår i dag. Kan du se at det er meg som prater? Måtte bare gi beskjed om at jeg var i veldig godt humør da vi kom hjem fra turen.

Mor mener det er på tide å klippe meg nå, men det må visst vente til det blir litt mildere i været. Hvorfor det? Klippe meg forresten, hva er det? Sikkert noe jeg kan spise, for det kan jeg jo med det meste... For øyeblikket smaker jeg på alt jeg finner både ute og inne. Kan ikke fordra at folkene i flokken min graver ut av munnen min når jeg finner noe spennende, men det er vel slik de er.

Etter turen i dag tok Zita og jeg oss en skikkelig løpetur i hagen. Herlig å kunne riktig lange ut uten bånd. Jada, Zita ligger godt forran enda, men bare vent noen uker til så er jeg nok like kjapp.

Det var alt for i dag, men jeg kommer nok snart tilbake med mer prat.

Fantastisk og utrolig!

I dag var dagen for vurdering av ct -bildene som jeg var på i forrige uke....
Jeg må innrømme at denne gang kvidde jeg meg til timen. Overlegen sa forrige gang at det var sannsynlig at jeg måtte begynne med kurer ved neste ct, så det var jeg forberedt på. Men til bedre jeg kommer meg etter alle bivirkningene etter kurene til værre er det å tenke på at jeg må igang igjen.
Derfor var det med stor spenning jeg møtte til timen i dag. Min mann var ved min side, som han alltid er slike ganger. Det er det mye støtte og trøst i.

Men overlegen mente vi fremdeles kunne utsette kurene!!! Det er fremdeles noe tilvekst på flekkene, men det blir mindre og mindre vekst for hver gang! Så selv om flekkene totalt har vokst siden august da jeg fikk siste kur, så er kreften nå gått over fra å være agressiv til å være stabil.
Fantastisk herlig. Fremdeles mener overlegen at det er realistisk å regne med kurer neste gang, men uansett så er det 8 uker til å komme i enda bedre form før jeg må ta imot cellegiften. Og til bedre form jeg er, til bedre tåler jeg medisinen inbiller jeg meg.

Ønsker alle en riktig god helg!

Regn og ruskevær...

Dagene går fort for tiden. Jeg synes ikke den ene dager er begynt før den neste er over... Vi koser oss med lille Millie, som faktisk har vokst masse, og også lært en god del. Hun er ikke helt stueren enda, men det er tydelig at hun forstår prinsippet, så nå er det ikke lenge til vi kan slappe av på den fronten. Hun går til døren når hun skal ut, men er hun opptatt med noe så kommer det fremdeles noen skvetter på gulvet...
Men innimellom all den løpingen med henne, og alt annet som også skal gjøres i et hus, så har jeg strikket en lue. Denne gang til meg selv faktisk. Rett og slett fordi jeg er så lei av å komme inn etter turene med hundene og være iskald på ørene!

Og ikke nok med at luen er til meg selv, den er faktisk også strikket av garnet i boksen merket "Eksklusivt"... Jeg har jo mange store kasser med garn og i en av dem har jeg bare garn som er litt luksus. Enten er det dyrt, eller så er det garn jeg liker veldig godt. Men det sparer jeg på så det er sjelden jeg bevilger meg noe av det garnet. Bare tull selvsagt, men det skal liksom litt til før jeg spretter en hespe derfra...

Denne luen er strikket i Silkemerino fra Nøstebarn. Et nytt bekjentskap for meg, men utrolig herlig garn! Luen er lett og varm og kjempemyk.

Mønsteret er laget på impuls. Mannen mente jeg måtte strikke en lue med traktorer på. De jeg fant på nettet var det store mønstre med bare en eller to traktorer på, men jeg ville ha de små.

Derfor tegnet jeg det selv, men vet ikke helt om jeg ser traktorer da... Men mannen ønsker en slik lue selv, så da er det jo greit. Han skal få en i sort med orange traktorer slik bestillingen lød.

Jakken til minstemann er ikke glemt, men jeg måtte strikke denne luen nå mens jeg trenger den. Det er stort sett regn og vind her hver eneste dag. Kjedelig å gå tur i slikt vær, men herlig å komme hjem igjen etterpå.

Millie: I dag kan dere tro jeg har vært gjennom mye rart. Det er ikke til å tro hvor ille vær det kan være her. Tror nesten jeg er født på feil side av landet. Her vest har det bare vært noen få dager (kan sikkert telle de på en labb) med tørt vær etter jeg ble født for 11 uker siden.

Vel, det var i dag jeg skulle fortelle om. Vi skulle ut og gå vår vanlige tur i formiddag. Mor kledde på Zita og meg frakkene våres og så setter vi oss fint ned og venter mens mor kler på seg selv. I dag brukte hun så lang tid at jeg likegodt gikk og la meg i kurven min imens. Endelig kom vi oss ut, men du verden, det var jo et forferdelig vær!

Allerede etter noen få sekunder forstod jeg at dette var ikke noe turvær, så jeg snudde og gikk til døren igjen. Den var låst og mor maste "Kom da Millie" opptil flere ganger. Snakk om å være dum, skjønner hun ikke at i slikt vær er det best å holde seg innendørs?

Vel, vi kom oss da avgårde, jeg måtte jo bare føye henne i håp om at vi kom oss raskt hjem igjen. Turen gikk både oppover og nedover og jeg prøvde meg gang på gang med å fortelle henne at nå vil jeg hjem igjen. Tror du hun forstod det da? Neida, vi bare gikk og gikk. Jeg satte meg på bakbena flere ganger og nektet å gå, men måtte gi meg gang på gang.

Da vi gikk forbi frisørsalongen forsvant jeg under et skilt som stod så beleilig utenfor. Det var nesten som et tak så der tenkte jeg det var litt ly for regn og vind. Men den dumme frakken satt seg fast i skiltet så jeg dro det likegodt litt sammen. Og DA ble jeg stående bom fast! Mor dro i båndet både fremover og bakover, men nei, jeg stod fast. Tilslutt løftet hun skiltet opp og jeg kom meg løs. Men da var min tålmodighet slutt. Jeg ulte høyt og nektet å gå en meter mer.

Mor bar meg noen meter, men så måtte jeg pent gå videre hjemover.

Zita bare gikk og gikk og så ikke ut som hun led noen nød. Merkelig, hun var da klissvåt hun også.

Endelig kjente jeg meg igjen, og da skal jeg si jeg fikk opp farten. Jeg føk hjemover og var helt klar for å komme meg i hus.

Vel hjemme ble jeg tørket og fønet litt, og det er jo en morsom lek. Etterpå fikk vi mat før jeg ble skubbet ut igjen. En liten stund fryktet jeg at vi måtte gå enda en tur, men heldigvis var det bare for å skvette litt i hagen.

Og når en er mett og god, men kald og sliten, er det ingenting som er bedre enn en hvil. I dag oppdaget jeg at oljeovnen er veldig varm og god, så da la Zita og jeg oss på hver vår side av ovnen og der lå jeg jammen i flere timer på lading.

Nå er jeg tørr og varm så nå har jeg jobbet med diverse oppdrag. Slike ting som å plassere tøfler og sokker på andre steder enn de pleier å stå/ligge. Egle på Zita er jo også viktig, ellers kan hun jo bli stiv og støl av å ligge så lenge i ro...

Gimping er gøy.

I romjulen ryddet jeg i strikkekurven min, og da fant jeg gimpenålen min. Der har den lagt i fred lenge, men nå fikk jeg lyst å teste den igjen. Jeg fant frem det deilige garnet jeg fikk fra min kalendervenn og satte igang. Første forsøk gikk ikke så bra. Da jeg tok maskene av nålen kunne jeg rekke det opp igjen ved å dra i start-tråden.... Men ved andre forsøk fant jeg rett måte og da gikk det greit.
Som du ser ble det en hals til 14-åringen. Litt kort etter min mening (går to ganger rundt halsen), men hun ville ha den slik.

Dette bildet burde jeg vel egentlig ikke lagt ut for det er en feil på halsen... Finner du den? Jaja kanskje best jeg nevner det med en gang i tilfelle dere finner andre feiler, hehe. Vel, jeg har flettet remsene sammen slik en skal, men den ene remsen har jeg tydeligvis flettet sammen på vrangen.

Jeg gimpet en hals til, denne gang lengre, men den forsvant eldstejenta avgårde med før jeg rakk å blokke og ta bilde av...

Ermet til minstemann sin jakke vokser. Dvs ermet er ferdig, og jeg er såvidt igang med neste. Satser på å få tegnet opp motivet som skal være på ryggen i løpet av dagen. Spennende når en ikke helt vet hvordan det skal bli.

Betraktninger en soldag..

Millie: Jeg kom til å tenke på forrige innlegg fra meg der jeg klaget på været da vi gikk tur. Tenkte det var best at dere fikk se at vi faktisk har hatt vakkert vær også. Ja jeg har igrunnen bare opplevd det to dager etter jeg flyttet inn i huset her da, men det kjentes mye bedre ut de to dagene enn når det regner. Jeg liker ikke det der våte og kalde, men sol liker jeg. Da kan jeg snuse på alle de spennende luktene rundt omkring også.

De første gangene jeg gikk tur så hadde jeg mer enn nok med å henge etter de store bena som trakker rundt meg. Det virker som om jeg klarer å komme meg mellom bena deres så går de på en litt rar måte. Hopper liksom fremover... Og noen ganger holder de faktisk på å stumpe i lille meg, men det har heldigvis gått bra så langt.

Og for at det ikke skal bli for kaldt så har de jammen kledd på meg frakk også! Den er forsåvidt varm og god, og ikke blir jeg våt i den heller, men HALLO, jeg er hund. Liker ikke klær jeg da. Da setter jeg meg rett ned i protest og blir sittende til noen har dyttet meg igang. Foreløpig har de ikke tenkt å høre på meg, men jeg satser på at en vakker dag får jeg slippe den der frakken. Disse bildene ble tatt da jeg var 8,5 uker. I dag er jeg faktisk 10 uker. Du verden så mye jeg har lært på disse ukene. Og frakken min er slett ikke så stor lengre heller...

Litt på gang.

Noe nytt er på gang. Dette skal bli en jakke til minstemann. Jeg har ikke mønster, men ser den for meg i hodet. Har hentet diverse garn fra lageret på loftet i litt uvanlige farger for meg. Minstemann som skal ha jakken er veldig glad i orange, i motsettning til meg. Prøver å lure inn litt av fargen i jakken, selv om det nok blir den brune som blir dominerende.

Dette strikketøyet skal også gjøres ferdig. For tredje gang måtte jeg rekke opp votten. Det er votter etter vottekalenderen vi strikker fra på Projo. Kontstrikk har jeg strikket flere ganger, men votter i kontstrikk har jeg ikke prøvd før. Synes ikke det blir fint ved tommelen. Så nå ligger det på vent mens jeg samler mot til å gå igang igjen.

Første bad...

"Millie": I dag gikk vi en fryktelig ekkel tur. Det kom noe vått og iskaldt ned fra himmelen. Det kalles visst sludd, men ikke vet jeg. Men det var ekkelt uansett. Jeg ble fryktelig kald, og prøvde å få mor til å forstå at jeg ville inn og ikke gå mer tur. Og da vi endelig kom hjem puttet hun meg jammen oppi noe enda mer vått! Men dett våte var jo deilig varmt, så gjett om jeg koste meg. Satt rolig og riktig nøt den deilige masasjen og den gode lukten.

Etterpå ble jeg plasert oppi en balje.. Og nå ble jeg kald igjen, for jeg var jo våt.

Så kom det en durer som blåste rett på meg. Merkelig, for det var nokså mye lyd uten at jeg fikk lov å smake på den... Men det var hvertfall ikke farlig, og jeg ble endelig varm igjen. Så jeg la meg likegodt til å sove mens det blåste. Er visst ingenting som er farlig....

Da blåseren var ferdig så var jeg blitt tørr og da var jeg klar for litt herlig mat. Kalles visst valpefor med vann og Biola. Smaker godt uansett.

Nå venter vi bare på å få servert maten. Litt kjedelig å vente, men jeg har lært at jeg må sitte pent før jeg får maten servert så det gjør jeg automatisk. Zita kan også sitte pent, tror det var av henne jeg lærte det igrunnen.

Godt Nytt År!

Godt Nytt År til alle som er innom bloggen. Kanskje litt i seneste laget å komme med dette nå, men slik er det å være "småbarnsforeldre" - eller valpeforeldre...
Men Nyttårsaften ble en koselig kveld med familien. Været var såvist ikke på vår side, så da barna skulle kose seg med stjerneskudd så ble vi klissvåte. 10 minutter før 2011 ble til 2012 gikk vi inn. Dvs noen av oss holdt ut utendørs, men det var de godt under 50 kan en si...

Stjerneskudd er en fredelig og flott feiring av det nye året.

Og lille Millie tok det hele med stor ro. Hun koste seg i kurven sin, eller gjorde fantestreker som slike små skal gjøre. Heldigvis ser det ut som at det går veldig greit med "gamlehunden" sammen med henne også.

Hun er rørende opptatt av det lille nøstet og er nok en god læremester.

Da vi hadde vært ute en liten tur i dag så ville ikke Millie gå opp den siste lille bakken opp til huset. Da løp Zita (gamlehunden) ned for å prøve å lokke henne opp. Millie overså det hele, men Zita ga seg ikke. Vi lot Zita få prøve seg og jammen luntet Millie etter henne ved Zitas tredje forsøk. Selvsagt fikk Zita masse skryt etterpå... Vi kunne jo bare tatt Millie under armen, men det er greit å la Zita få lov å delta så blir det gjerne ikke sjalusi. Foreløpig ser det hvertfall veldig greit ut.