Hjemme igjen.

Innlegget på fredag (sykehusd. 19 og 20) ble litt merkelig. Jeg satt å skrev da sykepleier og sykepleierstudent kom inn på rommet. De skulle ta ut nålen fra Veneporten. Jeg hadde nemlig vært på røntgen tidligere på dagen for å få konstantert at porten satt der den skulle. Det lekket nemlig bittelitt en natt, og da ble legen noe betenkt. Vel, røntgen gikk greit og var kjapt gjort. Så sykepleieren kunne ta ut nålen, og jeg kunne dra hjem. Etter han hadde gjort jobben, så forsvant han, og legen kom tilbake. Hun var meget betuttet over at nålen var tatt ut, for røntgenbildene var ikke tatt skikkelig. Det skulle taes bilder med kontrast, men det hadde radiologen glemt å lese på henvisningen...
Så dermed måtte ny nål settes inn og jeg måtte vende nesen tilbake til røntgenavdelingen. (men jeg trenger ikke portør, nå begynner jeg å bli temmelig godt kjent!!)
Også denne gangen gikk det raskt og greit å få tatt bildene. Kontrasten ble sprøytet inn gjennom slangen som henger i nålen, og det kjenner jeg ikke noe av. Ikke er det vondt og ikke er det ubehagelig.
Tilbake på rommet er det bare å vente på klarsignal for å reise hjem. De timene om morgenen/ dagen der en venter på å få reise hjem, kan være litt lange. Min kjære var selvsagt på plass og holdt meg med selskap så tiden går ganske raskt, men det er liksom dyrebare minutter når en går slik å venter, så da er jeg lysten på å reise hjem...
Endelig kom legen og fortalte at bildene så fine ut og at nålen kunne fjernes igjen. Riktignok må jeg innlegges et døgn tidligere ved neste kur for hun vil jeg skal ligge med væske et døgn i forkant for å være enda mer sikker på at nålen ikke lekker.
Det er den første cellegiften jeg får ved hver oppstart av kur hun er så redd. Den kan gi vevskader om den lekker ut, så derfor må hun være 100% sikker på at porten er tett.
Det er jo godt å bli tatt vare på og at legen tar slike ting som ikke er helt vanlig, seriøst. Om hun kanskje tar dette litt mer alvorlig enn nødvendig, så må det være hennes vurdering. Hun har ivertfall pasienten i fokus, og det kan jeg bare takke for. (selv om jeg må innrømme at jeg godt kunne tenke meg å hoppe over det ekstra døgnet på sykehuset, hehe.)

Vel, vi kom oss ut fra sykehuset rundt klokken 13 og da bar det rett i matvarebutikken... Jeg fikk beskjed om at kjøleskapet var nokså slunkent hjemme for det meste, og spesielt noe godt å spise til helgen... Ikke vanskelig å be jeg, så det ble handlet både lenge og vel på Meny før turen gikk videre hjem.
Denne helgen er det bare eldstejenta og oss to voksne som er hjemme, så her var det snakk om å ta det med ro og kose seg... Mannen min fikk bestemme middag fredagskvelden og da valgte han fløtegratinerte poteter (hans favoritt uten tvil), nakkekoteletter og salat. Deilig å kunne lage noe godt til han som tar det meste av styret hjemme med barn og oppfølging når jeg er på sykehuset.
Og eldstejenta kunne kose seg med full oppmerksomhet alene fra mamma og pappa. Godt for henne å få oppmerksomhet alene også. Ikke alltid like lett å være eldst... Men kvelden ble veldig koselig og vi koste oss sammen.