Bergen har fått Bybane, som sikkert de fleste har fått med seg. Det skal være både miljøvennlig og fornuftig å reise med denne når en er så syndig å måtte bevege seg mot sentrum. For vår del så er vi sjelden i sentrum. Det eneste er for å delta på møter en gang i ny og ne, og evt for å gå på kino/konserter.
En dag i uken måtte jeg til sentrum, og tenkte at det var på høy tid at jeg testet ut Bybanen. Som pasient med elendig form hele vinteren har jeg hatt god tid til å høre og se (på tv/data) om dette fantastiske, miljøvennlige fenomenet som vi er blitt beriket med (selv om det har blitt steindyrt for samfunnet).
Vel, først måtte jeg ta buss hjemmefra og til Nesttun der bybanen starter. Før kunne jeg spankulere over veien her hjemmefra og gå rett inn på bussen som fraktet meg enkelt og greit til sentrum. Nå var bussturen ferdig ved Nesttun og vi måtte over på banen. Denne var det allerede mange som hadde funnet veien til, men jeg fant da et ledig sete. Og kort tid etterpå satte banen seg i bevegelse. Toget buktet seg mot sentrum på nye, blanke skinner. Hele tiden var det nye stopp med flere og flere og flere og flere.... passasjerer som skulle være med. Innen vi kom til Fantoft var banen smikkfull, trodde jeg. Men neida, det var tydeligvis plass til alle som ville inn. Toget stoppet og vognene ble tetterer og tettere befolket innen vi kom til sentrum. Bystasjonen er ikke endestopp, så da jeg skulle av her var det om å gjøre å gjøre seg så liten som mulig og åle seg mellom alle de andre som stod som sild i tønne.
Vel, vel tenkte jeg da jeg endelig var ute i frisk luft (alt er relativt, men friskere enn inne på banen hvertfall), dette var ingen behagelig reise, men det kan da ikke være slik til vanlig.
Da jeg skulle hjem igjen var tanken på Bybanen lite fristende og valget falt på bussen. Vi bor slik til at vi kan benytte busser som skal i flere retninger, så jeg hoppet på en buss til Os. Der går det nemlig busser hele veien. Å så deilig tenkte jeg, da kan jeg sitte rolig helt til jeg er nesten hjemme. Riktignok må jeg gå litt lengre enn om jeg hadde tatt banen og så bussen, men men. Jeg fant frem pengene og skulle betale da sjåføren smilende kunne fortelle meg at :neida, jeg kunne ikke følge bussen om jeg skulle av der jeg hadde sagt, for bussen stoppet ikke for avstigning før stoppet etterpå (altså enda lengre å gå for meg som allerede var nokså sliten). Ut fra bussen tumlet jeg med pengene i hånden, og tuslet bort til bybanen. Så var det bare å kjøpe seg en billett på automaten og vente på banen. Jaja tenkte jeg, så reiser jeg hvertfall miljøvennlig da om ikke noe annet. 4 minutter etterpå kom bybanen, smikkfull.... Her var det ikke snakk om å finne et ledig sete, det var snarer snakk om å skvise seg en ledig gulvplass til bena. Og det klarte jeg! Helt inni skilleveggen mellom døren og setene delte jeg plassen med en førkjølet dame og en sliten ungdom.
Jeg bar på en pose med noen gaver jeg hadde kjøpt, men plass til å sette de på gulvet var det ikke. Og bytte hånd var heller ikke mulig, jeg måtte jo holde meg fast også da.
Bybanen var i tillegg til å være overfyllt, også utrolig varm. Jeg kjennte jeg ble varmere og varmere til lengre jeg var ombord. Jeg overhørte to damer som snakket sammen (hvordan kan man unngå det når de står omtrent oppå øret ditt?). Den ene damen var temmelig frustrert over at hun måtte stå (hun hadde krykker), men den andre damen sa at så overfyllt var det hver dag.
At ikke noen reiste seg for damen med krykkene kan jeg godt forstå, ingen så henne. Hun stod jo trykket sammen med oss andre og de som satt kunne ikke se lengre enn rett inn i magen eller ryggen på de som stod nærmest...
Aldri har veien mellom Bergen sentrum og Nesttun vært lengre, men vi kom da fram tilslutt. Og faktisk så stod bussen "min" på perrongen og ventet. Du verden for en luksus å få sitte på en buss!! At jeg skulle av etter noen busstopp igjen får så være, den lille tiden jeg satt der koste jeg meg faktisk.
Og hva gjør jeg neste gang jeg skal til sentrum? Jo, jeg tar bilen!! Miljøvennlig? Nei absolutt ikke, men det får så være.
Men jeg sitter ikke og sutrer over Bybanen til vanlig altså, jeg strikker faktisk også. Kanten på fisketeppet er snart ferdig. Litt kjedelig å strikke slike kanter er det jo, men et ypperlig prate-/tvstrikk er det jo.
Og bilgutten fikk sokkene han ikke kunne gi bort.
De ble forlenget med to gule striper før fellingen og da ble de lang nok.
